by: Larm 2008

- Ida Maria fikk oljepengene og halve kongeriket, men det var andre som gjorde større inntrykk da by:Larm brøt sine egne lovnader og la arrangementet til Oslo – for aller første gang.

Smurt maskineri
Med et velsmurt maskineri, godt besøkte klubber og et program der norsk musikkbransje fortsetter sitt fesjå med å fly flest mulig utlendinger inn til Norge, var underskogen av norsk musikkliv bortgjemt på bekostning av gjengangere fra de siste festivalene. At svenskekvoten i tilegg var urovekkende høy, beviser at by:Larm i sin iver med å innlemme Norge under grannelandet i alle fall har kastet egne programforpliktelser over bord.

Sverige er en av verdens musikkstormakter, og eksporterer for flere milliarder sammenlignet med våre 300 millioner. Dette betyr selvsagt at svenskene ler herfra til banken over at et norsk bransjetreff legger så stort fokus i å promotere svensk musikk. 20 svenske artister på programmet betyr selvsagt 20 færre norske, men målet helliger vel midlene når by:Larms ledelse vil ut i verden. Hvor går så ferden videre? Göteborg, Berlin, London, eller som late og bortskjemte hovedstadsjournalister argumenterer for; by:Larm fast i Oslo.

Hva som skjer i Bergen, Trondheim og de andre byene by:Larm har turnert mellom betyr selvsagt ikke en dritt. At nettopp disse byene – mer enn Oslo – trenger musikalsk vitamininnsprøyting og påfyll, er selvsagt uvesentlig når festivalen skryter av fulle klubber og et velsmurt program denne helgen. by:Larm hører hjemme i hovedstaden roper Høyrebyrådet av full hals. Programforpliktet eller ei, det er virkelig rørende å høre verdikonservative og sine venner på ytre høyre fløy fri til rocken med argumentet om at Oslo trenger festivalen. Trenger? Ha-ha! Som om ikke en av de beste konsertbyene i Nord-Europa har et stort og frodig konserttilbud hver eneste helg året rundt.

Såre bein, bankende hode
by:Larm i år resulterte i såre bein, bankende hode, ødelagt kropp og et stor svart hull på kontoen. Men det var da heldigvis noen musikkopplevelser som veide opp for dette. På plusskontoen settes sjørøverne Pirate Love, som på stilfulle Pigalle leverte varene så det holdt. Under lysekronene var det en surrealistisk opplevelse å bivåne legenden Jello Biafra dansende til det beste av norsk garasje/punk for tiden. Den tidligere Dead Kennedys frontkjemperen var dessuten fornøyelig da han dagen etter angrep det politiske USA med giftig brodd på et rimelig fullstappet Mono.

I Was a King er blant nasjonens mest spennende i krysningspunktet indie/fuzzpop, selv om jeg innimellom tar meg i å ønske at låtskriver Frode Strømstad tar låtene litt mer ut i lengde. En fin konsert leverte bandet uansett, i motsetning til Lukestar som var ennå kjedeligere live enn på overvurderte Lake Toba. Men Truls Heggero slo raskt tilbake sammen med sin folkerike skog. Med et varmere og rikere lydbilde skapes det musikk som kler falsettvokalisten bedre, og jeg er i hvert fall ikke et sekund i tvil om at Truls and the Trees bør være hovedsatsningen for Heggero fremover.

Kanadiske Geoff Berner gjorde seg bemerket med trekkspill, røverhistorier og høy promille, og var en knakende fin motvekt til mye av det selvhøytidelige fjaset som rir norsk musikkliv. Duoen med det fantastisk snåle navnet Thinguma*jigSaw var det mest minimalistiske og forsiktige jeg noen gang opplevd, mens Los Plantronics vartet opp med deilig ørkensurf og twang, der sombreroen blafret og Ennio Morricone lurte i solnedgangen. Festlig på absolutt alle måter! Det samme kan vel også sies om Neil Young-brumlebassene i El Cuero selv om jeg nok på lørdagens nattkonsert ikke var den eneste som begynte å få nok av både det ene og andre.

Countryjazz-entusiastene Huntsville gjorde sine saker bra, og av debutantene må det purunge garasjerockbandet Master Piece of Cake nevnes i positive ordlag. Det må også unge og lovende Moddi, som på bare føtter og med spinkel sjarm fikk representanter fra i hvert fall et plateselskap til å knele. Pål Moddi Knutsen fra Senja blander såre følelser med en selvsikkerhet og originalitet som slett ikke er dagligdags her på berget – selv om det låt vel mye Island og Sigur Rós etter min smak.

Noen nevnt, de fleste glemt. Ikke for at de nødvendigvis var spesielt dårlig, men det er vel ikke til å legge skjul på at det var mye middelmådig å se og høre, spesielt blant den A4-formede rocke/indie/emo/liksompønk-ansamlingen.

Ut på veien
By:Larm bør etter min mening ut på veien igjen, selv om det er dyrere og mer krevende. Her bør kulturministeren komme tydeligere på banen med departementets syn. Og hvis det står på penger bør friske kroner spyttes inn – men da med et selvsagt krav om ambulering. Når det gjelder Oslos Byråd, så bør de – i stedet for å forsøke å karre til seg festivalen – øke støtten radikalt til de minste scenene i hovedstaden, og på den måten virkelig ta et ansvar for underskogen i norsk musikkliv. At det skjer er nok likevel som å tro på julenissen.

Vedder en kasse øl på at sirkuset finner sted i Bergen neste år.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo