Konsert: Battles, Mono 3. juni

Battles kom til et fullsatt Cafe Mono for å oppfylle stedet og publikums forventningsfulle drømmer.

Quarten gikk på trynet i år, og de forhåndsannonserte bookete artistene har blitt spredt for alle vinder i ettertid av fiaskoen. Dette er ikke en konsertanmeldelse som skal forsøke å plassere Battles i en forhåndspresset journalistisk terminologi/katergori (som f.eks math rock) eller sammenligne de med verken Muse eller Coldplay. Bruk heller Google for å finne det.

I følgende tekst vil det imidlertid bli konstantert at Battles var en av de gruppene som var mest ettertraktet for mange aktører i post-Quart kampen. Og at når gruppen til slutt endte hos Cafe Mono i Oslo, viste de hvorfor ved å være til stor glede for mange av de sært kalkulert oppmøtte, og for utestedets undergrunnsprofil.

Revolver goes Mono
Det har ikke vært like lett for Mono det siste året; kulturaktivistene, DIY-labelene, undergrunnsjournalistene og ikke minst musikerne har flyttet i store horder opp til Revolver, og Mono har ofte blitt omtalt som et sted hvor klientellet fra Rosenkrantzgate var iferd med å ta over. Noe urettferdig til tross, noen vil alltid surve over utbyggelse, mer kommersielt musikalsk fokus, og når selv Dagblad Fredag gir slakt, er nok mange raske med å ta bena på nakken når nye "spin-off" steder åpenbarer seg like borti gata.

Grunnen til at jeg "sluttet" å gå så mye på Mono var derimot verken klientellet eller angsten for å miste kredibilitet, men snarere grunnet mangelen på stedets beryktede evne til å favne inn gode undergrunnsband til å spille. Ikke for at det har stanset helt; blant annet har samarbeidet med mindre bookingaktører som RedYellowCab ført til mange gode overraskelser i løpet av det siste året (dessuten har jeg sittet mye inne i vinter), men av konsertkalenderen har jeg allikevel observert at de store internasjonale undergrunnsnavnene har uteblitt i år - i hvert fall inntil nå.

Mono goes Mirrored
Det var torsdag, det var blitt juli og plutselig var "alle" tilbake for å oppleve noe som må være en av de mest vellykkete konsertene Mono har arrangert på lenge. En konsert jeg lenge fryktet ville bli en lydmessig katastrofe i det bittelille lokalet hvor det er komplett umulig å se noe, hvor scenen er så liten at artistene knapt kan bevege seg, men hvor baren har vært inngangsportal til mange store navn opp gjennom årene hvorav. J. Mascis og Stephen Malkmus ganske nylig.

Battles åpnet ballet med Mirroreds siste spor Race Out. Ganske naturlig siden Race In ble en av fjorårets store undergrunnshiter, og det ble tidlig klart hvilket tempo dette ville holde. De fire involverte (trommis John Stanier, gitarist Ian Williams, bassist Dave Konopka, og gitarist/vokalist Tyondai Braxton) fylte scenen så godt det gikk med alskens elektroniske duppeditter og instrumenter, der Staniers cymbal som alltid var godt synlig.

Tross noe febrilsk veiving med gitarer, den store utfoldelsen vi fikk oppleve under Øyafestivalen i 2007 uteble. Det gjorde likevel ikke så mye når lyden var så balansert i favør av gruppen. For Battles handler først og fremst om lyd, utrolig mye lyd.

Battles in the future?
Det vil være urettferdig å sammenligne denne konserten med forrige Norgesbesøk på sensommeren ifjor. Da Battles spilte den gang var det med et gig som overrasket mange tilfeldige tilskuere og et materiale som for mange var ukjent. Nå har de spilt seg inn i hjertene til massene som ikke en gang forstår helt hvordan det gikk det til, selv om jeg tror jeg trygt kan hevde at ingen av de oppmøtte til denne konserten var her ved en tilfeldighet. For det hadde vært utsolgt lenge, og responsen var for altfor enorm under "hitsene" Atlas og Tonto til at folket droppet innom.

Oppsummerende vil jeg si, at det heldigvis finnes band hvor det ikke finnes noen kodeks for hvordan man skal lytte eller bevege seg til musikken deres, på Mono viste Battles at det finnes ingen overhengende naturlov som forteller hvem som skal få ta del i deres ubestemmelige musikalske landskap.

Jeg vil derfor konkludere med følgende indikasjoner etter denne konserten en varm torsdagkveld i juli:

Battles neste album er komplett umulig å forutse utfallet av, men vil uansett oppnå massiv oppslutning. Battles vil komme tilbake til Norge i løpet av et år for å spille på en mye større scene, med masse folk som prøver å synge Atlas. Cafe Mono vil gjøre et konserttreffsikkert comeback til høsten, og med det gjenvinne mange i sitt tidligere klientell. Revolver blir den nye Danskebåten når det åpner et drithipt indierocksted inne i et tre på Grünerløkka.

Noe i den duren eller kanskje ganske langt unna.

Alle fotos: Bjørnar Haaland


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo