Wavves, Garage 4. desember

Med gamlebandet til Jay Reatard i ryggen avså Wavves en halvtime med shitgaze og hasjprat.

Fire måneder etter at han først skulle vært her, dukket Wavves endelig opp på Garage. At Wavves hadde noen trøblete sommermåneder er ingen hemmelighet. Det hele begynte da Roskilde-opptredenen ble kansellert på grunn av en krangel med trommisen. En krangel som endte med at Wavves ble stående alene igjen. Senere måtte han avbryte Europaturneen og dra hjem til USA for å hvile etter en litt for heftig flørt med ulovlige substanser.

Nå ser det derimot ut til at ting går mer på skinner for Nathan Williams fra San Diego. Guttungen har huket tak i bandet Jay Reatard dumpet tidligere i år, og han vært på veiene i Europa siden midten av november. Det nye bandet hans er for lengst drillet i å spille fort og intenst. Dermed kom det ikke som et stort sjokk at låtene dunket ut av anlegget på Garage i et usedvanelig høyt tempo. For som Jay Reatard, så er det ganske så hektisk når Wavves står på scenen.

Det er lett å dra konklusjonen om at alt Wavves gjør er hektisk. Den pågående Europaturneen med 29 konserter på en måned virker hektisk. Musikken er utelukkende hektisk. Setlisten er hektisk med knappe to minutter per låt. Det går altså veldig fort når Wavves først setter i gang. Han holder et tempo som får det til å virke som om at han forter seg rundt overalt. Dette resulterte i at knappe tredve minutter var det Garage-publikumet ble påspandert fredag kveld - ikke rart han brukte enhver anledning til å snakke om hasj.

Paradoksalt er det da at Wavves invitasjon til en skikkelig fredagsutblåsning ble neglisjert av publikum. Det var knapt et hode som ristet, og små tilløp til utagering svant for hen. Da folk endelig begynte å bli vant til tempoet fra scenen, så annonserte Wavves: We´ve got two more songs for you. Ikke uventet var disse to So Bored og No Hope Kids. So Bored fikk folk til endelig å våkne, og Wavves svarte med å dra ut låtene og dynke Garage i støy.

Foruten at konserten var forbausende kort var det ingenting å utsette på Wavves. Det låt akkurat så skranglete som forventet, og ekkoet på vokalen hang igjen i ørene til langt på natt. Paradokset lå i at det var et eller annet riv ruskende galt med energifordelingen mellom scene og gulv. Et irritasjonsmoment i seg selv, for hadde folk tatt litt mer av kunne dette fort blitt en halvtime man ville husket lenge.




comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


TV on the Radio - Dear Science

(4AD)

Er TV on the Radio det aller beste bandet der ute akkurat nå?

Flere:

ballboy - The Royal Theatre
Firewater - The Man on the Burning Tightrope