• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Vinner: Øyapass

Vi har valgt ut en vinner av gratis Øyapass.

Bjørn Hammershaug 

Del på Facebook06.01.10

Siste luke i grooves julekalender var gratis pass til Øyafestivalen 2010. Vi ønsket en skriftlig formulering fra våre lesere som begrunnelse på at DU skulle få en slik gave, og foreslo alt fra dikt og plateomtale til en kjærlighetserkæring til popmusikken.

Vi fikk inn litt av hvert, og mange av dere hadde vært kreative og morsomme. Vi falt til slutt ned på dette brevet, fra Per Ivar Johansen - titulert Ungdomskilden:

At jeg fortjener en slik gave som et Øyapass er? Visst pokker gjør jeg det. Akkurat som at Øyafestivalen fortjener å ha meg der som publikummer. Fordi det er sånne som meg som skaper stemning. Og sånne som meg som går derfra stinn på store opplevelser og ditto glis. Vinn-vinn-situasjon, kaller man det.

For når rocken setter klørne i deg, er det vanskelig å stå imot. Musikk er høytrykk, følelser, stemning, lidenskap og energi, og et liv på det jevne uten denne formen for kicks er utenkelig. I hvert fall for meg (om enn ikke for Drillo). "Uten musikk ville livet vært et feilgrep", som salige Nietzsche sa det. Jeg er riktignok en beskjemmet late bloomer, og er irritert på meg selv for at jeg ikke fant frelsen allerede som kid. Det kan ha noe å gjøre med at jeg vokste opp et sted der nokon for så vidt kunne tru at nokon kunne bu - men ikke stort mer enn det. Vi snakker et forblåst nordnorsk høl med 1500 innbyggere og en "konsertscene" vanligvis maskert som den lokale idrettshallen. Her var det altså vi satt, rundt 100 stykker, trygt plassert på plastpinnestoler, høflig tresekundersklappende etter hver sang, og bivånte The Monroes da de var på den absolutte høyden etter Sunday People. Min første konsert. Jeg var 12 år og hadde vel ikke akkurat sett rockens fremtid. Verken på scenen eller i den daude salen.

Istedet ble film min første lidenskap. Film handler også om å eksporteres av gårde til nirvana for noen timer, og dette oppsøkte jeg oftere enn Siv Jensen blir "sjokkert!". Det hele var såpass altoppslukende at med vennepleie, fotballinteresse og jobb/studier i tillegg, fikk musikken aldri platina hos meg. Der var filmen, og jeg så absolutt ALLE filmene som gikk på kino, pluss en solid andel av rett-på-video-møl. Og selv om Bloodfist 5: Human Target muligens har sin sjarm (eller..?), er det litt daft i lengden å sitte i ro i stua. Dermed har jeg nå mye innkapslet energi og overskudd å ta av, og det er jo fint å ha noe å skylde på hvis man skulle få forståelige "speedigheter" fra folk etter at man, som meg, gjerne hopper og spretter og gitarveiver rundt på nach klokka 0630 etter 12 timer i flytende form.

Det var for øvrig på en av disse frokostklubbene jeg fikk høre at jeg var så lik Mick Jagger. Ikke umiddelbart han du vil ligne mest på, tenkte jeg. Men oppreisningen kom her om dagen da følgende låtlinje dukket opp på radioen, sunget med erotisk innlevelse av det som hørtes ut som ei ung og utrolig heit dame: And now the dudes are lining up ’cause they hear we got swagger, but we kick ’em to the curb unless they look like Mick Jagger. Okaaay then!

Nå er ikke Stones blant favorittene, men godeste Mick kan jo være en ledestjerne hva angår å "rock out with your cock out" selv om man begynner å trekke litt på hårene. Og det var en spesielt heftig rockekonsert for noen år siden som gjorde at jeg endelig så scenelyset; Juliette and the Ki... eh, Licks på John Dee. For et trøkk, for en stemning, for en komplett utrolig lykkekveld. Det er som din beste orgasme, og den vil du gjerne gjøre ditt ytterste for å gjenskape på ny og på ny.

I tillegg til masse musikklytting, -lesing, dusjgauling og diverse "luftskyts", ser jeg derfor en til to konserter i uka. Både med artister jeg har et nært forhold til, men også en god del med folk jeg bare er litt nysgjerrig på og ikke har hørt for mye av - fordi musikkinteressen er genuin og man aldri vet når magi kan oppstå. Uansett er det stort sett alltid givende opplevelser; jeg føler meg sjelden så spill-levende - bokstavelig talt - som når jeg er på konsert og bare tar inn energien som tilbys fra scenen. Dét er mitt dop.

Da får det ikke hjelpe at Bloodfist 8 er ute.

Med den fornøyelige kortnovellen gratulerer vi Per Ivar med Øyapass, og takker også for et godt bidrag. Takk til alle som bidro - gjennom hele kalenderen. Da er vi vel ferdige med julen for denne gang.