Nils Petter Molvær, Nasjonal Jazzscene 2. september

Med Nils Petter Molværs nye band fikk publikum i et stappfullt og utsolgt Victoria full valuta for pengene denne onsdagskvelden, sesongåpningen til Nasjonal Jazzscene.

Relaterte sider:

Nils Petter Molvær

Tekst: Grethe Tausvik
Foto: Irene Tausvik


Med et navn som Nils Petter Molvær på plakaten var de antagelig dømt til å selge ut alle billettene. Ikke en ståplass var å oppdrive, og det var en tett og ladet atmosfære. Noen mener slike konserter egner seg bedre som ståkonserter, uten bord og stoler foran scenen. Kan hende stemningen hadde blitt en annen med publikum stående foran scenen, men samtidig var det en egen og svært god opplevelse å få den litt mer intime varianten av Molvær, framfor den avstanden som gjerne oppleves på de større konsertstedene. Alle gode musikere egner seg best live - og de egner seg enda bedre når man får dem på nært hold. Kontakten med musikerne er avgjørende for en god opplevelse.

Etter en langsom og kanskje noe seig start fra en røyklagt scene, fikk vi etter hvert høre igjen de velkjente Molværske tonene. Umiskjennelig og karakteristisk i formen, men i helt ny innpakning. Fra sakte og nesten melankolsk, til det etter hvert drivende, og innimellom mot det mørke og tunge, sånn som vi er vant til å høre ham. Uten forkleinelse for tidligere band, så framstod onsdagens konsert med ny besetning som noe friskt og nytt, med andre klanger og takter.

Stian Westerhus sin gitar låter utrolig energisk og tøff, og enkelte publikummere mente det ble alt for lite av nettopp det. Mer gitar, takk! Rykter vil også ha det til at Erland Dahlen aldri har en konsert uten solonummer på Sandvik. Altså, en Sandvik sag. Denne kvelden ble det hele to av dem, uten at de på noen måte tok fokuset bort fra det han er best på - trommene. Sammen med Molvær framstod de som en rutinert og samspilt trio, med full kontroll hele veien.

En stor del av opplevelsen ble også lysdesignet - eller rettere sagt, videokunsten. Det framstod som en selvstendig og viktig del av hele konserten, hele tida på lag med musikken og musikerne. Heldigvis ser vi mer og mer til dette - også på jazzscener. Hele konserten framstod som en helhetlig opplevelse i både lyd og bilde, og jeg synes Molværs musikk blir spesielt godt komplettert av den visuelle delen. Kveldens videokunstner/lysedesigner var Joakim Faxvaag, mens David Solheim stod for lyden - også av meget høy kvalitet. Selv i de innerste og bakerste gemakker, blant småpratende bargjester (som dog holdt kjeft under de rolige partiene) og hardt arbeidende barpersonell, holdt lyden mål.

Nils Petters velkjente sound kjennetegner fortsatt musikken hans i stor grad. Trompeten hans gjenkjennes på mils avstand. Selv synes jeg det har, om ikke stått på stedet hvil, så gått litt for sakte framover i de senere årene. Med variasjoner over de samme temaene, og med det samme bandet (med noen variasjoner riktignok) blir det etter hvert forutsigbart og litt kjedelig. Jeg tar ofte fram både Khmer og Solid Ether, og har stor glede av både disse og de senere utgivelsene hans. Men jeg har hele tida ventet på noe nytt, om ikke en full 190 graders sving, så i hvert fall en liten kursjustering. For en som har fulgt Molvær, med skiftende band og gjestemusikanter, omtrent fra Masqualero-tiden, har det blitt mange oppturer, og noen nedturer. Heldigvis blir denne kvelden stående som en herlig opptur.

Og det er mer å hente. Jeg tror dette bandet har potensiale til å bli enda tøffere, enda mer utagerende og energiske, enda mer sammensveiset enn de framstod på onsdag. De spiller godt sammen, og de kler hverandre på en utmerket måte. Men jeg gleder meg likevel til å høre dem igjen, og igjen, høre at de blir bare enda bedre.

Yess, Nils Petter! Dette likte jeg, og jeg vet at det er mange, mange flere enn meg som gjorde det!


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Safariari - Zebra Knights

(Trust Me)

Safariari fra Fredrikstad legger inn en rejäl rökare i kryssen på overtid.

Flere:

Wilco - Yankee Hotel Foxtrot
Them Crooked Vultures - Them Crooked Vultures