Konsert: Amusement Parks On Fire
Mono, 12. oktober 2006: Bra, men litt uforløst.
Del på Facebook24.10.06
Det er ikke hver dag utenlandske godband drar på en liten mini-norgesturné. Amusement Parks on Fire (APF) la i forrige uke ut på en runde som varte i tre dager. Torsdag var de i Oslo, og deretter fikk Stavanger og Bergen besøk. groove tok turen innom Mono i Oslo.
Michael Feerick startet allerede som 16-åring å lage musikk. Etter noen år med hjemmesnekring hadde han materiale nok til den selvtitulerte debuten. Det er også i hovedsak han som skapte lydene til skiva som i 2004 ble gitt ut på Geoff Barrows Invada label. Resultatet ble en feiende flott skive med rosende omtaler og den sedvanlige hypen NME har til tendens å skape rundt enkelte band. APF ble omtalt som en del av en nu-gaze bølge (hva nå enn det skal være), og dermed var i alle fall mulighetene til suksess til stede. Andreskiva kom nylig på den langt større labelen V2.
Jeg gikk og gledet meg til en kveld med drømmende, støyete tepper av gitarer og dyster drømmende vokal. Jeg regnet med at det kom til å bli en gitarsymfoni med masse deilig støy. Jeg var spent på hvor mye lyd gutta kom til å lage, særlig ettersom bandet egentlig består av et fast medlem.
Det hele startet med mye lyd. Vokalen lå som et dystert slør over Feericks rastløse gitarvrenging. Bandet øste på med gitar og trommer, men ikke mer enn at det var opp til Feerick å fylle lydbildet. Det var til tider massivt, men ikke alltid like spennende.
Den første halvtimen føltes som en eneste låt med noen pusterom mellom slagene. Det var fire låter fra den siste skiva, og en helt ny (New One kalte de den), så tre låter fra den selvtitulerte debuten, og til slutt den nye singelen Cut to Future Shock. Disse tre; Eighty Eight, Venosa og Venus in Cancer mot slutten hørtes faktisk ut som separate låter. Men det er vel fortsatt et stykke fra en ordinær poplåtstruktur. Jeg har en følelse at det ikke blir listetopper med det første.
Det tok litt tid før publikum løsnet. De var litt avdempet den første delen av konserten, men det tok seg opp den siste delen. Da de allerede nevnte tre fra førsteskiva kom var publikum helt med. Skikkelig stas var det. Folk rett og slett kjente disse bedre, ettersom det var fra debuten.
Selv om stemningen økte, var det fortsatt ikke helt magisk. De har rett og slett en utfordring å få låtene til å fungere så bra som de gjør ferdig innspilt, der det er lagt på lag med lag med lyder og vendinger over lang tid. Og Michael Feerick har tatt seg tiden til å perfeksjonere uttrykket i studio.
Live blir det litt annerledes, ettersom alt må gjenskapes og bringes frem på den korte avmålte tiden som en konsert på rundt en time er. Så bandet måtte kompensere med energi og spilleglede. Det synes jeg rett og slette ikke de lykkes helt med. Konserten var veldig stas, men likevelt ganske uforløst. Mer støy! Det var ikke nok lyd. Tror rett og slett de trenger litt mer tid sammen. Men jeg kommer gjerne igjen en annen gang.
Låtlista
Blackout
New One
In Flight
Angeles - Out of the Angeles
A Star is Born
Eighty Eight
Venosa
Venus - Venus in cancer
Ekstra: Future Shok (ny singel) - Cut to Future Shock
comments powered by Disqus
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp