Moldejazz 2007: En oppsummering

Her følger en kronologisk oppsummering av de resterende konsertene Ole Albrekt Nedrelid har fått med seg under årets festival i Molde. Programmet i år kan oppsummeres som tidvis meget sterkt og faktisk litt for godt besøkt.

Dave Holland Quintet
Dave Holland fikk jeg dessverre ikke med meg. Det vil si, da jeg kom tilbake etter at konsertstart ble utsatt en halvtime, var lokalet så proppfullt at det ikke var vits i å stå på gangen og forsøke å høre bandet gjennom larmen fra baren ved siden av.

Kjelleren på Alex er etter min mening det minst egnede konsertlokalet på hele festivalen, for er det først fullt der havner man altså på gangen. Og lokalet blir fort fullt. Ikke bra. Men det lille jeg fikk høre av Hollands kvintett var bra, lyden av dette bandet vitner umiddelbart om høy kvalitet.

Monk's Casino
Tirsdag fremførte fem tyskere et av festivalens mest spennende prosjekter. Ideen var å spille samtlige sytti komposisjoner signert Thelonious Monk, noe som til sammen blir rundt fire timer musikk. I løpet av en ettermiddagskonsert og en kveldskonsert, i alt fire sett, fikk publikum møte et band fullt av spilleglede, spontanitet og ikke minst humor.

Sytti låter er en lang setliste, derfor var også låtene arrangert ganske korte, og med uhyre presise overganger mellom dem. Ingen noter, ingen huskelapper, bare imponerende presisjon. Pianisten Alexander von Schlippenbach er hovedmannen bak prosjektet, som har holdt det sporadisk gående siden 1996. Med seg har han Axel Dörner på trompet, Rudi Mahall på bassklarinett, Jan Roder på bass og Uli Jennessen på trommer.

Den uformelle settingen ved å stå på golvet, uten mikrofoner og et stort glis om både munn og frasering, hjalp veldig i en festivalhverdag hvor det kun finnes seriøs musikk. De løse og ledige avsenderne smittet de mottakerne, og stemningen steg og steg utover kvelden. Dette er også bandets intensjon, som bevisst plasserer scenen nærmest mulig publikum.

Jeg var tilstede under første sett klokka to, og kom tilbake til siste sett rundt klokka ti om kvelden. Og hvilket sett! Mahall og Dörner gikk rundt i salen og lagde hele rommet om til scene, Dörners eget lysshow hvor kompet spilte kun når alt av lys var av, Jennessens store og blå sprettball som var perkusjon gjennom en hel låt, og ikke minst stunden med samtlige musikere liggende på ryggen - det var ufattelig mye tull i løpet av konserten, men både underholdningsverdi og musikalsk nivå gjorde dette til kanskje den mest begivenhetsrike og i hvert fall innholdsrike konserten i løpet av uka.

Mathias Eick Quartet
Mathias Eicks soloprosjekt var en svært positiv opplevelse, spesielt siden jeg trodde det skulle låte mer som jazz i tradisjonell forstand, jamfør for eksempel Motif. Men Eick har en fortid fra blant annet Jaga Jazzist og er sterk på flere instrumenter enn kun trompet, noe som i og for seg kom til syne i låtene fremført denne kvelden. Uttrykket hadde en svært rytmisk tilnærming og passet besetningen ganske bra. Jon Balke på tangenter, Nikolai Eilertsen på el-bass og Audun Kleive på trommer, samt Mathias Ståhl på vibrafon, hjalp den unge, prisbelønnede musikeren og komponisten opp og frem med prosjektet sitt.

Rashied Ali Quintet
Noen låter før Eick var ferdig i Kulturhuset gikk jeg ned på Alex for å høre noe av Rashied Alis bidrag til festivalen. En gammel kjempe av en trommis jeg egentlig ikke har hørt noe på før, og som jeg spesielt etter denne konserten plasserer i en bås bestående av alle aldrende musikere som fortsatt turnerer. Mange av disse surfer dessverre litt for mye på sin fortid. Og selv om Ali fremdeles holder koken og har med seg flinke musikere, blir det ikke den store opplevelsen av å høre streit jazz spilt nokså rett frem. I retrospektiv angrer jeg litt på at jeg gikk fra Eicks konsert.

Sonore
De tre friimprovisasjonssaksofonistene Peter Brötzmann, Ken Vandermark og Mats Gustafsson har spilt omtrent overalt innen nordeuropeisk moderne jazz, dette prosjektet er på sin side fem år gammelt. I Molde inntok de improscenen Reknes, midt på dagen, foran en lydhør forsamling.

Det er på slike konserter man sitter med øynene lukket stort sett hele tiden, og det er på slike konserter man kan få de aller største kickene. Musikken som skapes smaker best live, siden man da også oppnår et ekstra nærvær. Spytt, hyl og vræl får en ny dimensjon i slike omgivelser, særlig var lyden av Gustafssons barytonsaksofon helt spesiell live sammenlignet med på opptak. Jeg satt sammenkrøket på stolen og hadde en stor konsertopplevelse lenge før middag.

Supersilent & Terje Rypdal
For anledningen hadde Supersilent tatt med artist in residence Terje Rypdal opp på scenen, en sammenkomst jeg håpet kom til å bli god. På papiret ser det nemlig bra ut at denne klanggitarens mester joiner disse klangimprovisasjonens mestre, og jeg kan bekrefte at slik hørtes det ut også. Hans tilstedeværelse fremsto som delikat og respektfull, der hver lengre pause ga like mye til musikken som de lange tonene.

Supersilent bygger opp musikken sin over lange strekk og har god tid i oppbygningen, som går fra det stille og sarte til en oppjaget verden full av rare lyder. Veien mot det nye stadiet i musikken er resonnerende og kan også oppfattes som en nødvendighet, mer enn bare en crescenderende strøm av toner, og det lydlige universet som dannes er en vakker verden å tre inn i. Pompøse ord kanskje, men å stå i Kulturhuset denne kvelden var også en riktig stor opplevelse.

Kanon
Et av de prosjektene jeg gledet meg mest til å se, var Kanon. Vibrafonist Øyvind Brandtsægg har satt sammen biter av både Motorpsycho, Krøyt og ellers andre sessionmusikere, og resultatet blir en god dose rock blandet inn i en slags instrumental improvisasjonsmusikkpakke. At konserten fant sted på Kulturhuset klubb fredag kveld klokka tolv var på sin plass, her trengtes både albuerom og ørepropper.

Ifølge programmet baserer låtmaterialet seg på blant andre The Police, Björk, Prince, Beck og Bob Marley, men dette aspektet glemte jeg fullstendig under konserten. Mest fordi jeg kjente igjen svært få av de forskjellige temaene som ble spilt, men også fordi musikken fremsto som egenartet i forhold til det som nå måtte være originallåta eller -temaet.

Det rocket nemlig temmelig vilt og det var også temmelig godt spilt av samtlige på scenen denne kvelden, og alle ordspill som intuitivt dukker opp i forbindelse med bandnavnet, stemmer på en prikk. Kanon er et kjempebra prosjekt.

--

Årets festival har båret preg av en god booking, men i noen tilfeller dårlig arrangering. For eksempel er kjelleren på Alex et krisetilfelle hva angår konsertsteder, det er nærmest respektløst overfor både artister og publikum å bruke denne grusomme hulen. Samtidig virker det som om festivalen ikke har tatt helt høyde for at antall besøkende plutselig kan gå i været. Selv om mange utsolgte konserter gir et hyggelig bilde utad, står flere titalls stakkars funksjonærer og murrer i køen utenfor uten å få slippe inn. I en slik situasjon er det ikke mye man kan gjøre som arrangør, men å komme gratis inn på de fleste konsertene er fremdeles en funksjonærs lønn.

Det er ikke alt man rekker over når man rusler rundt, og det er heller ikke alt man har overskudd til å ta imot. Derfor ble for eksempel begge arrangementene på Romsdalsmuseet bevisst valgt bort, annet enn at jeg var en snartur innom da Anja Garbarek spilte lørdag. Men festival er festival; det er så mangt man vil ha med seg og det er da også så mangt man får med seg, men det er ikke mye som skal til før man blir tvers gjennom sliten av alt man gjennomgår.

Jeg takker uansett for meg fra Molde med et stort glis om munnen, nå skal det soves ut!


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Tinariwen - Amassakoul

(Wrasse)

En gjeng tidligere krigere fra Mali med en plate som gir ørkenen liv.

Flere:

Okkervil River - Down the River of Golden Dreams
Robert Normann - The Definitive Collection 1938-41, Vol.1