Konsert: Buck 65

Blå, lørdag 8. mars: Buck leverer en kveld helt på det jevne. - Buck 65 er en såpass dyktig fyr at han aldri vil gjøre en svak konsert. Heller ikke denne kvelden, selv om mannen virker en anelse sliten, mener vår anmelder Karlsen.

Er banjo-hiphop ispedd sump-scratching kult? Kanskje? Kanskje ikke? Jeg vet ikke. Men det er det som sparker i gang Buck 65s konsert på Blå, og publikum ser ut til å digge det.

Det er tjukt fullt forresten. En ymse blanding av folk som puster hiphop og folk som ikke hører spesielt mye på sjangeren, men liker leftfield-delen av den, preger gulvet. Folk man ellers bare ser på indierock-konserter. Den som består av de ikke-kommersielle og hvite undergrunnsartistene på små selskap. I korthet; det grooves Andreas Øverland refererer til som "hvit anmelder-hiphop". Hiphop for folk som ikke liker hiphop, ville jeg ha trodd han snerret nå. Når man ser og hører kanadiske Buck 65, skjønner jeg til tider godt hva han er inne på. Richard Terfry er innimellom en temmelig skrekkelig emcee, endimensjonal og flat. Og tekstene er innimellom temmelig ufrivillig pretensiøst teite. Og likevel; det er noe ved ham. På sitt skrudde vis har han noe for seg.

To ganger har jeg sett Buck live; en gang i London og en i Portsmouth, begge konsertene i kjølvannet av 2003s Talkin Honky Blues, som sannsynligvis vil være den største bedriften Buck kommer til å etterlate seg på skive. Talkin Honkey Blues er skiva noen en gang kalte det uekte barnet til Becks Odelay og Tom Waits' Swordfishtrombones. Det er ikke milevis unna sannheten, i alle fall. Begge kveldene var han i storform, leste opp snodigheter fra en liten blomstrete notatbok, scratchet og var gjennomgående drøyt morsom. Men konsertene var mer stand-up enn hiphop, og mer morsomme enn bra.

Problemet for min del er derimot at selve konseptet Buck 65 nå, tre-fire år senere, begynner å bli en anelse tynnslitt. Og hesblesende morsom er han heller ikke denne kvelden i Oslo, og da er det jo ikke så mye igjen. Men en gang kunne jeg godt like en artist som fant mye av sin inspirasjon i Henry James og Ernest Hemingway, der de gamle ex-patene drakk og sviret seg gjennom Paris' gater på 1920-tallet. Som nikket til Johnny Cash og Willie Nelson like mye som til Wu Tang og Public Enemy. Men det er noen år siden nå. Og selv om Buck leker med alskens mulig annet innen amerikansk folklore, som baseball, hesteveddeløp og gamle boksekamper, og fortsatt forteller gode historier fra sitt outsider-ståsted, er ikke Bucks verden lenger noe jeg stiger inn i for ofte. Det har bare blitt sånn.

Uansett: Buck 65 er en såpass dyktig fyr at han aldri vil gjøre en svak konsert. Heller ikke denne kvelden, selv om mannen virker en anelse sliten. Skjønner'n godt, det må være frustrerende i lengden å alltid komme tilbake til de samme små klubbene i de samme små byene, og merke at du står på stedet hvil i forhold til sist.

Som sagt – Buck 65 er ikke en mer enn middels bra emcee. I tillegg sliter han med en ganske overskyggende mangel på tempovariasjon. Av og til virker det nesten som han kjeder seg selv. Samtidig er det et eller annet med denne jernviljen hans som fascinerer, i tillegg til de tyngste partiene som vekker en opp av tankene på husinnredning. 463 er en slik låt som nesten gjør seg selv, det samme er The Centaur og Wicked and Weird, som forøvrig kommer i en drastisk anderledes og mer opptempo versjon live.

Ellers er en god del av kvelden viet låter fra sisteskiva hans, Situation. Live låter det annerledes enn materialet fra Honky Blues, mer preget av mystikk og overtro, men også hardere og mer kontant. Flere hits, som fotografen sa. Av og til virker det derimot som det stopper helt opp, og siste delen av konserten husker jeg ikke mye av, gitt, før Buck helt på slutten startet en aldri så liten tirade mot enkelte blant publikum som visstnok hadde slengt no' drit, før han med trist mine spilte en låt og forlot scenen. Det er selvsagt leit når slikt skjer; man skal ha respekt for folk som byr på seg selv, og åpner hjertet for de som måtte ha lyst til å titte inn. Synd, men man blir liksom ikke så overrasket lenger.

I sum; en kveld sånn helt på det jevne, med en del fin-fine øyeblikk. Verken mer eller mindre.

Alle fotos: Bjørnar Haaland, groove.no


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bonnie Prince Billy & Matt Sweeney - Superwolf

(Drag City / Domino)

Superduoen finn tonen og dukkar ned i det grumsete og blodige, men løftar også hovudet, smiler og er tilfreds.

Flere:

Deradoorian - Mind Raft EP
Jack White - Blunderbuss