Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Donner und Blitzen
Kamp-Serien, Commandos og På Vingene var bare tre av mange små og snuskete trykksaker som i masseproduserte svarthvitserier serverte formelfortellinger om allierte styrkers bragder under andre verdenskrig. Disse krigsbladene var hovedsakelig produsert i Storbritannia men ble også framstilt i Sør-Europa og Latin-Amerika. Oppskriften var variasjoner over et par-tre grunntema - den tøffe sersjanten ordner opp mot alle odds, feigingen blir mann gjennom å vise mot i kamphandlinger, et kompani av individualister sveises sammen, den ensomme heltens bravader bak fiendens linjer, veteranen fra første verdenskrig beviser at de gamle er eldst, skrythalsen får en lærepenge osv., osv. Ingen av etterkrigstidas erfaringer med krigens seinvirkninger, traumer og kompleksitet ble speilet i bladene. Hele krigsbladindustrien var romantiserende nostalgi og egnet seg mest som vervebrosjyrer. Bladene handlet for det meste, som filmer og annen fiksjon produsert under selve krigen, om heltemodige amerikanere og engelskmenn og avskyelige, sadistiske tyskere. Innimellom er krigen sett fra tysk side, men da handler det om angrende offiserer eller soldater som yter indre motstand mot nazi-prosjektet. Et kuriosum var bladet om Kaptein Kosz, en “snill” nazist som brukte offisertittelen til å undergrave det tredje rikets framganger. Typisk nok forsvant heftet fra hyllene etter ni nummer og dårlig salg i 1972-73.

Enda verre enn tyskere var japanere, “japser“ framstilt, som groteske karikaturer langt over grensa til etniske stereotypier. Flate panner, utstående tenner og digre skrå øyne er typisk for japsejævlene som mumler eder av typen “du hellige oppstigende sol”, “i keiserens navn” og “du store mandarin”. Tyskerne har navn som “Heinz” og “Karl” og ytrer seg ofte i affekt: “Schnell!”, “verdammt!”, “donner und blitsen!”, “Los! Los!”. Tyskersvina dør som fluer under kulebyger fra engelskmennenes Tommyguns, men før de rekker å krepere har de lagt treske feller eller skutt våre gutter i ryggen. Tyskerne torturere kvinner og kaster barn i piggtråden, japsene har utelukkende forakt for sivile og dyrker middelalderske torturteknikker i underjordiske hulesystemer hvor de kribler rundt som lyssky muldvarper. Tyskerne bygger fangeleirer overalt, går rundt med dyster mine og ser enten ut som høyreiste surfbrett-guder fra California eller rett og slett som undermenneskene de prøvde å utrydde. I skildringen av tyskere fikk krigsbladtegnerne aldri bestemt seg for hvilken variant de skulle satse på. Påfallende mange tyske offiserer hadde stygge arr i ansiktet og stilte med knekt nese. Hadde de drevet med boksing på militærakademiet?

Til og med på syttitallet framsto krigsbladene som gammeldagse, der de evig resirkulerte sine avdankede diktomonier om oss og dem. Temmelig stusselige virket de også mot annet lesestoff i hylla, med svarthvitt trykk på blast papir, i det stadig mer anakronistiske Texas-formatet. Det var Se-Bladene i Stavanger som utga de fleste av bladene i genren. Allikevel solgte de godt, år etter år, til langt ut i åttiåra, Kamp-Serien ble lagt ned først i 1990. Serielesere foretrakk den “gode gamle versjonen” av krigen. Alt var så mye enklere den gang. Samtida var preget av kald krig og kryssende allianser, bare rot og forvirring og angst for atombomber. Ikke godt å vite hvem som holdt med hvem, og hva var det egentlig de sloss om i Angola og Eritrea? Enkelte serielesere, særlig voksne menn, leste utelukkende krigsblader, de kunne ikke få nok. Flere av bladene kom med 52 nummer i året, så her var det alltids nok å sette tenna i. Vi andre som ikke helt fikk grep om disse guttas fasinasjon, synes heftene var kjedelige. Det var et evig gnål om å “ta befestninger”, “erobre brohoder”, “eliminere flanker” og “operasjonskode” ditt og datt. Alle bladene så like ut, alle skurkefjesene likeså. I skyttergravene var det bløtt og gjørmete, i flyseriene svarte natta uten ende selv om heftet kunne hete “Angrep ved daggry”. Heltefigurene var tegnet med sammenbitte ansikter og hvis de ble overrasket utbrøt de “milde måne” eller “ved min nysmurte mitraljøse”. En typisk situasjon i Commandos eller Kamp-Serien var at en feiging forvandles til helt gjennom å lede et angrep på en tyskbesatt åsrygg :“Vi må sette inn hovedstyrken mot vestflanken, der har Fritz’ sitt svake punkt”. “Verdammt” brøler så den tyske kommandanten når Tommy og troppene hans bryter gjennom forskansningen, - “gjør klar det tyngre artilleriet! Schnell! Vi skal utrydde de engelske kjøterne!” Etter en del dramatikk kan den engelske kommandoen motta beskjed om at seieren er sikret. “Milde måne” utbryter en himmelfallen korporal, men så melder ettertanken seg: “Jeg var aldri i tvil om at mine gutter ville sikre denne viktige seieren til slutt”. Episoden over. Gå ikke glipp av Kamp-Serien neste uke: “Ubåt-kabal i Middelhavet”.

Lange underbukser
Supermann fikk eget blad i Norge allerede i 1952 (kansellert to år senere), da titulert som Stålmannen. Bladet var en antologitittel der flere serier konkurrerte om oppmerksomheten og hadde noen sjarmerende stive forsideillustrasjoner. Den amerikanske originalversjonen av Supermann var på denne tida preget av tegneren Wayne Borings statelige men litt statue eller dukkeaktige Supermann, så han var jammen en rar blomst i den norske seriehagen, der han delte hylle med av Stumperud og Smørbukk. Supermann var et produkt av den amerikanske utgiveren DC Comics’ såkalte house style, som vektla rene linjer, klare positurer og tegninger som skulle være lette å orientere seg i. Stilen var velgjort og det var alltid lagt mye redaksjonelt arbeid i produktet, men resultatet virket livløst på mange lesere. The House Style preget alle DC-utgivelser og skulle identifisere forlagets blader (som Batman og Wonder Woman) gjennom utseendet alene.

Stålmannen måtte gå inn etter to år og 25 utgivelser. Dette var delvis en konsekvens av debatten om tegneserienes moral og påvirkning på barn i første del av femtitallet. Debattens utspring var USA, men fikk utløpere i flere europeiske land. I Norge valgte bl.a. ukebladet Allers å trekke Milton Caniffs fantastisk tegnede og fortalte eventyrserie Steve Canyon fra baksida, man kunne tydeligvis ikke være forsiktig nok. Burne Hogart og senere John Celardos versjon av Tarzan gikk i ukebladet Hjemmet. Denne serien ble sensurert og sladdet for norske lesere, sverd som entret menneskekropper ble fjernet, piler fordunstet i løse luften osv.

Supermann gjorde comeback i det norske bladmarkedet under sitt egentlige navn i 1966. Samtidig fikk han selskap av Lynvingen (Batman), Rommets Helter, Lynet, Metallklanen, Metamorfo og andre DC-helter i egne titler. Snakk om revolusjon i kiosken! En invasjon av superhelter, helt uten forvarsel. Ved første øyekast, ja, men ved nærmere granskning viste det seg at de fleste seriene var tegnet og fortalt i den nå temmelig gammelmodige DC House Style. Overtydelighet var gjennomgangsmelodien, med dialogtunge serieruter med mye eksposisjonstekst og oppstilte titteskapaktige tegninger. I USA kom bladene i farger men i Norge ble seriene gjengitt i stusselig svarthvitt, med skrivemaskintekstede snakkebobler og et lavbudsjettpreg som var kjennetegn for utgiveren Se-Bladene i Stavanger.
Men omslagene var ren rock’n roll! Fulle av fart og handling, kostymerte helter i konflikt med bisarre fiender. De visuelle virkemidlene hadde man aldri sett maken til i norske bladhyller før. Heltene hoppet nesten ut av omslaget. Lynet holdt opp hånda og så leserne rett i øynene og utbrøt at “stopp, du må lese dette bladet”. Slikt hadde ingen sett i Smørbukk-landet tidligere, og mange ivrige guttehender grep begjærlig bladene om Lynet, Supermann og Metallklanen i Mars-Magasinet. Omslagene på DC-bladene var proppet med gromme visualier som pigget opp ethvert aktivt guttesinn. Her fikk lommepengene bein å gå på. Dette var blader som formelig skrek etter å bli lest.

Men det var liksom noe unorsk over å lese superheltserier. Pedagoger og skolemyndigheter var ytterst skeptiske til denne nye formen for “frie ytringer”. Femtiåra satt frisk i minne og mange husket at superheltene den gang ble beskyldt for å være utslag av overmenneskedyrking. Urealistiske historier om overmennesker kledd i tettsittende joggedrakter og karnevalsmasker luktet suspekt i et nasjonsbyggende, konsensussøkende og sosialdemokratisk Norge i etterkrigstida. Dette amerikanske tankespinnet var noe ubermench-forherligende og sykelig fantasifullt sludder servert i billige hefter med forførende omslag.
Ved nærlesning viste historiene seg å være fortrøstningsfullt moralske, prekende den gode gamle leksa om at forbrytelser ikke lønner seg. DC Comics’ House Style sørget for omstendelig fortalte og gammeldagse superhistorier beregnet på barn. Bladene var lagt opp som illustrerte krøniker mer enn dynamiske seriefortellinger, med masse overflødig eksposisjonsprosa i rammer over tegningene og uendelige overforklarende tankebobler svevende som tunge skyer over heltens hode. Lynet og Supermann holdt lange indre monologer gående, enten det dreide seg om å løse kriminalmysterier eller pseudovitenskapelige problemer. De tenkte så det knaket i nøttene på dem: “Vil jeg klare å overvinne Brainiac, superintelligensen fra det ytre rom, nå som han besitter partikkelsplitteren som kan iverksette en kjedereaksjon og utløse en kryptonitt-atomær kjernefisjon?” Moralen i seriene var speiderguttaktig og kunne for den saks skyld vært gjengitt i avholdsbevegelsens ungdomsblad Magne.

De mest moderne av DC-bladene var de som solgte dårligst i Norge, som seriene om Metamorfo og Metallklanen. De langt mer gammelmodige Supermann, Superboy og Lynvingen slo selvsagt mye bedre an. Se-Bladene utga snart et halvt dusin DC-blader og fikk i 1968 muligheten til å utgi også konkurrenten Marvel Comics’ superheltserier i det norske markedet. Innpakningen ble den samme: Svarthvitt trykk, skrivemaskintekst i skravleboblene, dårlig papir men med fantastiske omslag, dog i en mer primitiv og råere tegnestil. Visuelt var den store forskjellen preget av Marvels dårlige økonomi i oppstartfasen. Grove tegninger som ignorerte sentralperspektivets finere nyanser og ga blaffen i korrekt anatomi var Marvel i et nøtteskall på denne tida, det stikk motsatte av DC’s strømlinjeformede perfeksjonisme. På sikt skulle oppkomlingen Marvel komme til å vippe det den gang formidable DC helt av pinnen, men det skjedde på syttitallet, da vi i Norge foretrakk DC og ikke et Marvelblad ble publisert før 1978.

Marvel hadde eksistert under flere navn siden slutten av tredvetallet, nesten like lenge som rivalen DC. De red høyt på suksesser som Captain America og Sub-Mariner på førtitallet, men skrantet etter hvert og var desidert et third string foretak da de lanserte sine nye superhelter i 1961-62 (The Fantastic Four, The Incredible Hulk, The Amazing Spider-Man). DC hadde vært bransjeledere i serieheftemarkedet i årevis mye takket være sin uslitelige cash cow Supermann. Konkurrentene innen superseriesegmentet (“Spandex-markedet”) falt etter hvert fra eller ble rett og slett slukt av DC. De hadde klokkertro på at nettopp forlagets konservative holdning, å bevare varemerkenes opprinnelige profil var forklaringen på deres langvarige suksess. Superheltene deres (Supermann, Superboy, Batman, Wonder Woman) dominerte markedet på femtitallet, alle sammen sementert i et strengt formelpreg som ble utsatt for minst mulig forandring og utvikling.

DC-seriene stivnet dermed i en rigid form med vekt på gimmikerier og absurde konsepter. Seriene var gjennomarbeidede og var preget av høyt håndverksmessig kvalitet, men ved lesning virket de dilettantiske og innrettet på småbarn. Typiske scenario var at Supermanns bestevenn Jimmy Olsen ble forvandlet til en kjempeorangutang og det ble opp til Supermann å finne en kur mot denne ulykkelige transformasjonen. Lynvingen måtte på sin kant ta affære da Jokeren forvandlet Robin til en gorilla. Forvandlinger av alle slag var utbredt i bladene, som da Supermann ble til en smellfeit storspiser av bløtkaker etter å ha blitt bestrålet av noe krapyl fra en fremmed galakse. Barnevennlige bifigurer ble introdusert i ett sett, som Supergirl, superhunden Krypto, superhesten og superapen. Dette var de nye realiteter i bladet som opprinnelig handlet om at Supermann “røffet opp” griske gårdeiere, kidnappere og konemishandlere.

Formeltenkningen stivnet uttrykket til en grimase som med åra arkaiserte Supermann og Lynvingen, særlig sammenlignet med de nye Marvel-heltene. Det var ikke noe bedre stilt med Lynvingen enn Supermann: Robin ble forvandlet til sjimpanse, Cro Magnon-menneske og kjempeflue. Lynvingen sjøl ble utsatt for alskens virus og gasser som gjorde ham dansegal, fet og til kujon, eller han ble en kjempebaby eller monster-ape. I Se-Bladenes norske utgaver på sekstitallet var det mange slike dilemmaer å bryne seg på for leserne, samtidig som skurk og helt var mer motivert av gimmiker enn kamp om samfunnshegemoni. Men det slo an! Serienes gammeldagse uskyldighet var i et tegneseriemessig nøkternt Norge et så stort og friskt pust at lesere i tusentalls slukte dem rått.

Bildet var ikke helt entydig. Metallklanen og Metamorfo er nevnt, men også i Lynet og Rommets helter ble det til tider servert andre boller å knaske på. Seriene i Lynet var klassikere fra sent femtitall, begynnelsen til superheltenes såkalte “sølvalder”, tidsregningen som avløser gullalderen ca. 1938 til 1955. Superserienes renessanse etter en nedgangsperiode i etterkrigstida innledes nettopp med gjenopplivingen av Lynet, verdens raskeste mann. Serien ble tegnet av to av genrens mest begavede utøvere, Carmine Infantino og Gil Kane, designere av hele seriesider framfor DC’s utpensling av den enkelte rute. Disse kara dyrket den rene linje, brede utsikter, stiliserte miljøer, troverdig futuristisk design og seksjonerte seriesidene i horisontale, vertikale og skrå paneler i stadig nye og iøynefallende varianter. Lynet var et langt mer spennende blad enn Supermann og Lynvingen og hadde dessuten de aller lekreste forsidene. Det var rett og slett det mest moderne produktet i bladhylla.

Slike “modernistiske” tendenser ble for sær kost for norske lesere. Alle de nytenkende DC-bladene fikk kortvarige liv. Lynet holdt ut i 26 nummer mellom 1967 og 69, Mars-Serien med Metallklanen kom med 12 nummer i 68-69 og Rommets Helter klarte 19 nummer mellom 65 og 69. Titlene ble sanert og levde en stakket stund videre i antologitittelen Gigant (8 nummer 69-71, ny rekke fra 1975). Fra 1970 var det altså bare de mest konservative og gammeldagse superseriene som utkom i det norske markedet, Supermann, Superboy og Lynvingen. Fra 1971 overtok det danske Williams Forlag rettighetene og la om til farger i bladene. Bortsett fra noen nytenkende episoder, som Supermann mot kryptonitt-sandmannen og Lynvingen mot Ras al Gul, fortsatte bladene i den trygge gamle tralten med gimmicker og “tenk om”-scenarier.

Marvelheltene kom… og gikk
Det beste beviset for at nytenkende superserier ikke fant grobunn i et konservativt norsk seriemarked var Se-Bladenes store Marvel-flopp 1968-70. Ikke nok med at det lille forlaget som vanligvis tjente til margarin på skiva med inntektene fra Texas, Vill Vest og Præriebladet, også hadde lansert DC-heltene. På et og samme år (1968) hadde de plutselig et dusin forskjellige superblader i bladhyllene på en og samme gang.

Dette kunne selvsagt ikke bære i det norske seriemarkedet hvor kjærlighet, cowboy og snakkende Disney-ender dominerte. Men det lå i tiden at Marvel måtte prøves. De var oppkomlingen i den amerikanske seriebransjen og vokste utover sekstitallet til å bli DC’s argeste konkurrent. I Norge var Se-Bladene en kort periode utgiver for begge forlagene, og som tilfellet var med DC-heftene satset man på billige trykke- og reproløsninger og en ofte lemfeldig redigering av stoffet. Marvel-offensiven ble lansert med et brak og mange hefter på en gang under logoen “Et Strato-Blad”, dette for å skille dem fra DC-titlene som hadde en sjakkbrettmønstret stripe øverst på forsidene. Selv om de fleste heftene ikke overlevde debutåret, vil Stratobladene alltid leve i minnet til guttungene i målgruppa fra den gang, det vil si, de alt for få som faktisk plukket opp og leste disse magiske heftene. Dette var virkelig noe nytt og annerledes, en drømmereise som fungerte så bra fordi Marvelseriene skilte seg fra DC på et vesentlig punkt: Stratobladenes helter hadde en troverdig forankring i gjenkjennelige, realistiske forhold. Det var meningen at leserne kunne relatere seg direkte til heltene fordi de kunne vært i samme situasjon selv (vel, give or take). Marvelheltene var “vanlige folk” bak maska. Erkeeksemplet er skolegutten, tenåringen Peter Parker som sliter med dårlig råd, lavt selvbilde og en syk fostermor. En dag blir han bitt av ei radioaktiv vevkjerring og forvandles til Edderkoppen (The Amazing Spider-Man). Genistreken i serien til Stan Lee og Steve Ditko er at Peter Parkers liv ikke blir noe mindre problematisk selv om han får superkrefter. Han sliter fortsatt med dårlig råd og sjølbildet er stadig labert. Som den spjælingen han er får han ikke tjangs hos damene, og må fortsette å stå på sidelinja og se på at skolens største klyse, atleten Flash Thompson ragger opp jentene Peter er hemmelig forelsket i.

Marvelserienes nyhetsverdi lå ikke bare i innholdet men i en tegnestil som var antitesen til DC’s pyntelige House Style. Marvelstilen var grovhugget, dynamisk og muskuløs og tidvis rå og primitiv. Forlagets mest berømte tegner og konseptmaker på sekstitallet, Marveluniversets far og superserienes svar på Homer og Snorre var Jack Kirby (1917-94). Han utformet Marvelstilen, og redaktøren Stan Lee ba de andre tegnerne legge seg oppunder Kirbys (med åra) nærmest sublime dynamikk. Episodene som ble trykket opp i de norske utgavene av Edderkoppen, Fantastiske Fire og Koloss (Hulk) var de tidligste utgavene av bladene. Det visuelle intrykket var grovt og “stygt” sammenlignet med den polerte DC House Style, spesielt i Koloss og Fantastiske Fire, der Jack Kirbys klumpete figurer vraltet rundt som karikaturer av DC’s “ordentlige” superhelter. Kirby måtte tegne flere hefter i måneden og resultatet ble deretter. Marvel var da også i startfasen rundt 1962 et skikkelig lavbudgettforetak med et halvt dusin ansatte og en svært begrenset distribusjonsavtale, kontrollert av nettopp konkurrenten DC. Redaktør på foretaket var den senere så sagnomsuste Stan Lee, nordamerikansk tegneseriebransjes største showmann, karnevalsinnkaster og promotor. “Smilin’”Stan er en evig gående maskin, over nitti år nå og like sprek og entusiastisk. Hans P T Barnum- karisma kan beskues i et utall klipp på YouTube. Ja, det finnes til og med en Fake Stan Lee som også har en mengde videoer ute.

Lee og hans lille stab, hvorav Steve Ditko (Spider-Man) og Jack Kirby utgjorde den kreative kjernen, kom opp med konseptet “den nevrotiske, motvillige og tvilende superhelt med dårlig råd og trøblete dametekke”. Stjerneeksemplene på denne heltetypen var Tingen (“The Thing”) i Fantastiske Fire og Matt Murdoch i Demonen. Disse heltene slet med selvbildet og kastet til stadighet heltekostymet i søpla. Tingen ville ikke være en supersterk steinmann i det hele tatt, men ønsket seg tilbake til sin tidligere tilstand som vanlig mann i gata. Plager som hjemsøkte Marvel-heltene var pengesorger, kjærestefloker, fysiske handikapp, klasseforskjeller, dårlig inneklima i boligen og nerveproblemer. Dessuten ble de skuffet og forvirret over at den jevne populasen ikke bare betraktet dem som helter, men som freaks og utskudd. Folk flest var redd for heltene og ville ikke ha dem boende i nabolaget. Dette er forståelig. En annen nyhet med Marvelseriene var at de skildret de store ødeleggelsene på natur og fast eiendom som de stadige kampene mellom superhelter og superskurker førte med seg. I DC-bladene var det knapt ødeleggelser å se etter et oppgjør mellom Supermann og Brainiac, i Marvels versjon lå hele bykvartal i ruiner etter en batalje mellom Tor med hammeren og Titaniummannen.

Blant figurene norske lesere fikk stifte bekjentskap med fantes Jernmannen (Iron Man). Playboyen Tony Stark hadde tjent seg styrtrik på våpenhandel men slet med hjerteproblemer og senere alkoholisme. Jernmannen holdt blodpumpa ved like ved å kle seg i en diger isenkramrustning med et mobilt kjernekraftverk montert på brystkassa! Under støvlene hadde han jet-raketter som gjorde ham i stand til å fly og slåss med superskurker midt i løse lufta. Tony Stark slet med dårlig samvittighet pga. jobben, hadde et mildt sagt traumatisk forhold til sekretæren sin og kom stadig vekk opp i klammeri med den orientalske kommunistdjevelen med okkulte krefter, Mandarinen.

Koloss (“The Incredible Hulk” - “Hulken” på godt norsk) var en Frankenstein rip-off om kjernefysikeren Bruce Banner som ble eksponert for en real overdose gammastråler og forvandles til det intellektuelt sterkt innskrenkede muskelberget Hulken. Innimellom kamper mot alskens mulige og umulige superskurker, forvandler Hulken seg tilbake til puslingen Banner. Hulken hater Banner, Banner frykter Hulken, et svært stressende alter ego-dilemma, skulle vi mene. I tillegg kom en hel kabal av problemer som floket til Banners hverdag: Dametrøbbel, pinglete framtoning (som Peter Parker en typisk bebrillet “egghead“), en dominerende, herskesyk og sprøyte gal generaltype som vordende svigerfar, opprevne nerver og svikefulle kommunistagenter lurende overalt.

Demonen (“Daredevil”) var den blinde (!) advokaten Matt Murdoch som etter å ha fått noe radioaktivt grums i øynene, utvikler “supersanser” som radarsyn og ekstremt god hørsel, ikke ulikt ei flaggermus. Demonens psykodramatiske CV inkluderte dametrøbbel, fysisk handikapp, trøbbel med en elskelig men ynkrygget juristkollega, konstante pengesorger, savn etter en død far, etiske dilemmaer i jobben og korrupsjon i justis og politikk. Erkefienden var Kingpin, en dunderfeit Buddah-lignende gangsterboss med superstyrke. Kingpin drev de første åra mye med boligspekulasjon og kastet ut fattigfolk av rønnene sine for å svindle den kommunale byfornyelsen og stikke av med profitten. I Marvel-heltenes verden kunne menneskelig grådighet være en like formidabel ond kraft som kryptonitt var for Supermann.

Var norske serielesere klare for slike moderne, tidsmessige og nyskapende superhelter? Svaret gir i denne sammenheng seg sjøl - et rungende nei!. Mer om dette i neste episode.

I del 8 konkluderer vi at nordmenn heller ville lese om Pellefant og Stomperud enn Hulker og Demoner. Vi tar også et blikk på litteraturen og avslører(!) at folk flest ikke leste Dag Solstad og Knut Faldbakken.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

...
17.10.17 - 17:35

god jobb, har lurt etter informasjon...
15.10.17 - 22:49

glad for å bli med i...
15.10.17 - 22:48

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo