Øving er for drittband

Forfatteren gir aldri inntrykk av at han jakter den hele og absolutte sannheten om Mikal Telle og bergensmiljøet. Derfor lykkes han også godt.

Bok: "Øving er for drittband"
Skrevet av: Ketil Mosnes
Antall sider: 168
Utgivelsesdato: April 2011, gjennom Kapabel Forlag.


Før jeg begynte å lese ”Øving er for drittband” hadde jeg blitt gjort oppmerksom på referansene til filmen 24 Hour Party People. Med det som utgangspunkt bygger det seg opp visse forventninger. Urbane myter, komedier og musikalske klisjeer. Det blir nesten umulig å lese boken uten å tenke på filmen. Så er spørsmålet da; leter jeg etter det jeg forventer å finne, helt til jeg finner det? Eller eksisterer forventningene uavhengig av filmen?

Vel, først til det tematiske. Boken tar, på en lettfattelig og upretensiøs måte, for seg (det elektroniske) musikkmiljøet i Bergen som kulminerte i forrige tiår. Forfatter Ketil Mosnes var med på å starte Datarock og jobbet lenge tett på episenteret i bergensmiljøet, grunnlegger av Telle Records, og hovedperson i boken, Mikal Telle. Han burde derfor ha alle forutsetninger for å kjenne miljøet ut og inn.

Fortellingen starter på midten av 90-tallet da Telle åpnet musikksjappen Primitive Records. Ikke lenge etter arrangerte han flere store klubbkvelder, før omsider legendariske Telle Records ble etablert. Sentralt for Telle var en ustoppelig skapertrang, blandet med idealisme og hyperaktiv energi.

For de fleste gir blandingen idealisme og kunnskap gode resultater, eller i det minste kredibilitet. Så også for Telle. Med eksklusive utgivelser, trykket i minimalt opplag, sier det seg selv at man får høy status i de riktige miljøene. At bandene i stallen, vi kan kjapt nevne Bjørn Torske, Röyksopp og Ralph Myerz and the Jack Herren Band, også representerte kvalitet, gjør ikke hypen mindre. En stund var en hel musikkverdens øyne rettet mot Bergen.

For en bankmann er det imidlertid mye som skurrer. Akkurat slik som Tony Wilson, hovedpersonen fra 24 Hour Party People og eier av Factory Records, skrev aldri Telle kontrakter med bandene. Når Datarock, og Røyksopp signerte for store selskaper, kunne ikke Telle kreve en krone. Da coveret på Blue Monday, New Orders giga-selgende singel, skulle designes ble dette så dyrt at Factory Records tapte penger på hver eneste singel som ble solgt. Ikke ulikt promoteringsflyerne til Telle001, Telles første plateutgivelse, som var dyrere enn selve vinylen!

Men det er denne idealismen som skaper myter og ufrivillig komedie. Kanskje er ikke alle historiene i ”Øving er for drittband” like sannfarende, og muligens er de også forenklet for å få frem det bisarre og mytiske. På noen punkter kan man også spørre seg om ikke Mosnes har nedtonet irritasjon og bedrøvelighet over økonomisk rot for å få frem klisjeer og myter. Ikke alle kan vel ha vært like fornøyd med metervis med inkasso og rikelig betaling i form av cred?

Likevel gir forfatteren aldri inntrykk av at han jakter den hele og absolutte sannheten om Telle. Derfor lykkes også Mosnes godt. Det upretensiøse og lettbente språket, uten overdrivelser og banaliteter, gir et fascinerende innblikk i hvordan idealisme balanserer mellom genialitet, idioti og galskap. Noe som også gir næring til inspirerende og underfundige historier. Som da han selv forsøkte å smugle 500 vinyl til en slippfest gjennom tollen, fordi han ikke hadde penger til å fortolle. Idealisme eller idioti?

Og en liten ting til. For at mytene skal bli til gode historier, er en løssluppen stil nødvendig. Med en bok hvis format er sammenlignbart med ”Maos lille røde”, og en oral og fargerik fortellerteknikk, er det vanskelig å se på boken som noe annet enn en bedagelig bergenstur. Og strengt tatt var vel ikke ambisjonene større. Jeg for min del leste boken utelukkende på bussen, på dass og i lunsjpausene. Og jeg koste meg.





comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo