Konsert: Håvard Wiik Trio, Herr Nilsen, 19. januar 2007

Håvard Wiik og hans nye trio viste fram og testet ut et helt nytt sett med låter for publikum på Herr Nilsen. Lørdag gikk de i studio for å feste dem til rillene i studio.

Det er lenge siden dette bandet gav lyd fra seg, men nå er de altså tilbake. Denne konserten kan betraktes som test, oppvarming, innkjøring, kall det hva du vil; lørdag skal bandet i studio for å spille inn oppfølgeren til strålende Postures fra 2003.

Head honcho, låtskriver Håvard Wiik, har erstattet trommeslager Per Oddvar Johansen med Håkon Mjåset Johansen, og bassist Mats Eilertsen med Ole Morten Vågan.

Men det er fremdeles Wiik sitt band, Wiik sine låter, og det er hans spirit som gjennomsyrer alt dette bandet foretar seg.

Låtmaterialet som ble servert på Herr Nilsen er en naturlig forlengelse av Postures. Det handler stort sett om strenge komposisjoner, med forskjellige vekting av den melodiøst swingende lyriske driven og et mer innadvendt fokus på komposisjonene i seg selv.

Låtene med det sistnevnte preget var av de som festet seg i minst grad, både mens de ble spilt og i etterkant. Det er derimot de melodiøse låtene som er Wiiks store styrke. Det kan kanskje virke som en forflatning av denne musikken som kunst å si dette, men det er de lette, flytende og motstandsløse passasjene Wiik regelmessig kommer opp med, som fenget mest på Herr Nilsen. Det er de passasjene som funket best på Postures, det er i den sammenhengen Wiik dominerer som låtskriver og utøver i Atomic, og det er helt sikkert de låtene som som vil høste mest applaus fra undertegnede når albumet blir sluppet på Jazzland Acoustic i løpet av året.

Meningene vil helt sikkert variere her.

Av materialet som ble framført på Herr Nilsen fantes stort sett nye komposisjoner, men trioen spilte også en standard, samt ett spor fra Postures; nemlig Oneeightyight. Paradoksalt nok var Oneeightyight konsertens høydepunkt blant alt det nye materialet. Det har kanskje noe med gjenkjennelseseffekten å gjøre? Tror det.

Mesteparten av låtene var titulert med arbeidstitler, men selve låtene virket å være klare og tydelige nok og langt forbi skissestadiet. Sett under ett er disse tre gode musikere individuelt sett, men som band er det vanskelig å gi noen entydig karakter på hvor godt samspilte de er. De framsto verken veldig tighte, eller i utakt med hverandre, på Herr Nilsen.

Sett under ett sorterer denne kvelden under "typisk jazzrituale": To sett, stigende intensitet, gjentagende introduksjoner av musikerne, applaus på de riktige stedene, og det obligatoriske ekstranummeret. Hyggelig, med andre ord, og Wiik kommer helt sikkert til å skape overskrifter med sitt kommende album.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jonas Kullhammar Quartet - Plays Loud For The People

(Moserobie)

Hovedbandet i Moserobiefamilien er tilbake med et helakustisk uttrykk på sitt tredje album. Ruskträsk er gjest.

Flere:

New Order - Retro
Deportees - Under the Pavement - The Beach