Konsert: Tinariwen

Rockefeller 29.mai 2008: - Det er i det hele tatt sjelden du ser noen så til de grader ha salen i sin hule hånd, fra begynnelse til slutt, melder grooves anmelder om denne konserten.

Å se Tinariwen live er, blant mye annet, også et møte i døra med sine egne motforestillinger mot new age – filosofi, åpent sinn og annet høyttravende og ullent vås. Mot fargerike klær uten strikk i livet og svevende mennesker med platehylla full av world music. Konsekvensene kan være riktig skrekkelige dersom man ikke er forsiktig, slik Are Kalvø påpekte i en Redd Barna-kampanje:

”Eg er redd for at eg skal begynne kjøpe plater med norske artister som syng på dialekt og samarbeider med obskure senegalesiske perkusjonister. Eg er redd for at eg skal begynne gå med flagrande klea og seie ”fascinerande” heile tida.”

”Fascinerende” er selvfølgelig nøkkelordet her. Tinariwen er noe av det mer fascinerende man kan se på en norsk scene i 2008. Litt fordi det de driver med er såpass fjernt fra det musikalske landskapet vi omgir oss med til daglig; mest fordi gruppa, i kraft av rett og slett å være seg selv så kompromissløst mye, tipper over i det helt hinsides sløye enkelte ganger. Ha meg unnskyldt, men å se Elaga ad Hamid og Abdallah ad Lamida fra bakre geledd rive av seg den ene gitarlinja mer groovy og dampende enn den andre i heldekkende ørkenklede, med ansiktet fullstendig tildekket sett bort ifra ei lita glippe til øynene, er besnærende uansett hvordan du velger å se på det.

Tinariwens lyd er en lyd som er basert rundt gitaren, hvilket skaper en stil tuaregene (eller tamashekene) selv kaller ”gitar”, enkelt og greit. Soundet ligger tett opp til både rock og blues, men der tidligere tuaregmusikk tidligere har tatt for seg tradisjonelle temaer, har Tinariwens tekster tatt opp tuaregfolkets samtidige situasjon – hvor er vi nå, hva føler vi, hvor går vi etter dette, hvordan er vår livssituasjon, noe som gjorde Tinariwen populære blant nomadefolkene i Nord-Afrika på 80-og 90-tallet, da musikken og ryktet om gruppen ble spredt via kassetter og jungeltelegraf, før de ble oppdaget under den første Festival in the Desert i 2001, og siden har blitt omfavnet av en nesten samlet vestlig musikkpresse, groove.no inkludert.

På Rockefeller stilte bandet fulltallig, ulikt konserten under fjorårets Øyafestival, der gruppa stilte på scenen med redusert mannskap grunnet så vel sykdom som fødsel. Likevel; det kunne fort vært manko også på Rockefeller, etter at frontmann Ibrahim Al Alhabib visstnok kollapset på scenen i Salisbury i England helga før. Men de var der alle, både Ibrahim ”abaraybone”, co-vokalist Hassan ag Touhami aka ”Abin Abin” aka ”Le Lion du D..sert” aka ”Aharr”, gitarister, bassist, en enslig perkusjonist, samt korister og dansere.

Det er ikke godt å si hvem som egentlig stjeler showet – den sylskarpe gitarlyden, perfeksjonert og skjerpet gjennom mange års landflyktighet, først i Algerie, siden i Gadaffis militærcamper i Libya (av en Ibrahim hvis første gitar besto av en jerrykanne og en bremsevaier fra en sykkel), eller de formfullendt rislende harmoniene som stryker medhårs nedover ryggtavla. Sannsynligvis ingen av delene, og heller en kombinasjon av de sørgmodig groovy gitarriffene buktende på toppen av en lengtende vokal, den slappfunky bassen, den tidvis frenetiske trommingen, de livsbejaende, nærmest klukkleende koringspartiene, håndklappingen, dansingen og en majestetisk kombinasjon av ro, coolness og eleganse.

Det er i det hele tatt sjelden du ser noen så til de grader ha salen i sin hule hånd, fra begynnelse til slutt. Og sjelden du ser et så perfekt samspill, eller en slik felles forståelse av lydproduksjon. Det hele virker innøvd, intuitivt, prøvende og eksperimenterende, og samtidig like sikkert som en kontrollert sprengning.

Brorparten av låtene er hentet fra Tinariwens siste album (og faktisk storselger) Aman Iman, og gjenkjenningsgleden er da også derfor stor blant et takknemlig Rockefeller-publikum i det høydepunkt som Cler Achel eller Assouf sveives i gang, sakte og dvelende. Tekstene er det selvfølgelig umulig å få has på (men det gjelder nå sant å si for mange konserter, også de på engelsk); dermed blir det stemningen og atmosfæren i musikken man må kjenne på. Og det er en lyd rik på både farger, stemninger og assosiasjoner Tinariwen skjenker verden, full av lengsel, full av håp, men også preget av hardness, slit, kamp og opprør. Men altså først og fremst lengsel.

Vel én og en halv time senere avslutter Tinariwen med gedigne Matadjem Yinmixan, og til dags dato har vel verden knapt hørt bedre koringer enn det Tinariwen legger på akkurat den låta.

Fascinerende. Uten anførselstegn.

Alle fotos: Bjørnar Haaland


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Kenneth Ishak And The Freedom Machines - Kenneth Ishak & The Freedom Machines

(Division)

Ein Ishak med eit meir frigjort sonisk sinnelag. Men poptonen er der, flott er den òg.

Flere:

The Boy Least Likely To - The Law of the Playground
Gluecifer - Automatic Thrill