Årabrotsverk - rocksjokk, del 2

Øyafestivalen 2003. Lørdag 9/8.

Etter å ha kjørt romperakett til Månen kvelden i forveien var det litt mer smertefullt å ta fatt på Øyas siste dag. Det skulle bli en dag uten de helt store opplevelsene, men med høydepunkt i to frilynte norsk kvartetter. En av dem leverte til alt overmål en killerkonsert på en liten sentrumsklubb etter at parken var folketom. Denne gangen var både bandet og settingen ganske annerledes enn gårsdagens turbosjokk. Men primalopplevelsen var den samme.

Noen timer tidligere var jeg lykkelig uvitende om at jeg skulle rockeristes også denne dagen. Noe rusten form til tross, det er ikke vanskelig å bli i godt humør når man rusler over brua ned mot middelalderparken, ser folkemengden, kjenner varmen og hører MOGWAI starte med å legge lag på lag med hvit støy over området. Hadde bare hver dag åpnet slik! Skottene leverte definitivt et sterkt sett, og igjen var det imponerende hvor mange som hadde møtt opp for å se et band som eksisterer et stykke unna hitlistene. De behersker storsceneformatet, men egner seg nok aller best mellom fire vegger i et mørkt lokale. Høydepunktet var (nær sagt som vanlig) gode gamle Helicon 1, men man blir ikke sugd inn i låten på samme måte når man samtidig myser mot en blå himmel og kjenner sola stikke i nakken. Mogwai står likevel igjen som et av lørdagens beste konserter.
Et av Øyas større scoop var å få over de sinte jentene i SLEATER-KINNEY, Seattle-bandet Joey Burns kvelden i forveien omtalte som et av USAs beste, hvis jeg husker riktig. Det er å ta lovlig hardt i, selv om jeg synes deres siste plate ONE BEAT er bra-pluss. Jeg lovte meg selv å se fire låter før jeg vurderte hva som skulle skje videre, men da var det ingen vanskelig avgjørelse å skygge unna. Det blir altfor tynt grunnlag å bedømme konserten etter så knapp tid, men det lille jeg så klarte ikke å overbevise meg om at trioen er et spesielt spennende liveband.

Supersilent
Ryktene kunne fortelle at MARTIN HAGFORS & co. hadde levert en av festivalens desiderte konserter tidligere på morgenen, så jeg forbannet min latskap idet jeg ruslet over til Sjøsiden for å høre SUPERSILENT. Det var ikke uventet et meget klokt valg, og deres dominerende opptreden satte det meste annet i skyggen resten av dagen. Det var ikke så mye folk tilstede, dessuten er heller ikke Supersilent så mye å se på, så det var en glimrende anledning til å legge seg flat og lukke øynene. Enkelte klagde etter konserten over at det var "bråkete og stygt", men det er selvsagt feil (men høyt, det var det!). De kan nok tilsynelatende høres ut som de bedriver instru-mental voldtekt hvis man bare rusler forbi, men det er heller ikke rette måten å oppleve Supersilent på. Man må ta seg tid til å la musikken synke inn i hele kroppen, komme inn i oppbyggingen av låtene, og ellers la tankene bare drive med av musikken. Supersilents konsert var 50 minutter i himmelen, og etterpå var det slett ikke godt å reise seg opp igjen, åpne øynene og rusle videre.
Men det må man, og valget stod nå mellom engelske PLAID og Oslos egen ST. THOMAS. Siden jeg hadde fått min dose av elektroniske sjokkbølger, og med tanke på at St. Thomas er noe av det mest sympatiske jeg vet om, var det like greit å få litt trivelig skranglepopfolk.
Thomas stilte med dyktige Karem Sayed på trommer, kjæresten (tror jeg) på vokal, et par dansere/perkusjonister og plenty med godt humør. Hansen har etterhvert blitt en av landets morsomste artister, og det bare ved å være seg selv. Han erklærte at han allerede var lei av sin forrige plate Hey Harmony!, gjorde litt narr av Calexicos hitparade og ironiserte over sine egne svakheter som gitarist. Han tjener stort på å være så åpen og naturlig, og fremførte et sett som ble preget av en del nye låter som lovet godt (han fortalte også at han var på vei inn i studio i disse dager). Sammen med enkelte eldre kjenninger (In the Forest, Bookstore) ble St. Thomas akkurat den kosestunden jeg hadde håpet på. Han har et poeng når han sier at det viktigste er at musikken kommer fra hjertet, og det klarer han å formidle på sitt skakke og såre vis.
YEAH YEAH YEAHS var tiltenkt å spille på Øya i fjor, men måtte da avlyse. Det var mange som stilte store forventninger til det hippe New York-bandet. Karen O, kledd i istykkerrevne oransje strømper, er da også litt av syn, shakin' all over til bandets hissige rytmer. Trioen spiller energisk post-punk, ingen tvil om det, men jeg gikk raskt lei vrælingen til Karen, og begynte for alvor å savne intimiteten som skapes på mindre klubbkonserter. Avstanden mellom artister og publikum blir gjerne for stor på så store scener, særlig for den type musikk som YYY representerer.
Jeg tok derfor heller sjansen på hiphop-banden EQUICEZ som allerede var godt i gang og vel så det da jeg nådde bort. "Hva kjer 'a Oslo?" skrek klovnene på scenen. De forhåndslovte godt med gjester, og inn fra venstre kom blant andre ONKL P & JAA9 fra Dörty Oppland og Atle Antonsen plystret latterversjonen av Are You Lonesome Tonight? Han deltok også på avslutningen Barnslig, sammen med en haug unger og ballonger og ulike røvere. Stoisk rolig, kledd i dress, stod han der mens de andre hoppet og hoiet rundt på hele scenen. Akkurat det var et herlig surrealistisk syn.
Valgets kvaler stod nå mellom NILS PETTER MOLVÆR OG CATO SALSA EXPERIENCE, men siden jeg allerede stod trygt på Sjøsiden valgte jeg Molvær (som merkelig nok spilte på den mellomste scenen, mens Salsa fikk den store). Molvær hadde med seg blant andre DJ Strangefruit og Jan Bang på elektronika og rytmer, og mens sola begynte å dra seg nedover åsene i vest og fuglene dannet fengslede mønstre på himmelen tok Molvær oss med til sin sfæriske verden der club møter jazz. Sammenlignet med Supersilent blir melodibaserte Molvær mer en tradisjonalist med slektskap til mountain jazzen. Jeg synes ikke han klarte å utnytte det fulle potensialet som finnes i denne i utgangspunktet spennende settingen. Jeg tenkte tidivs på elektriske Miles tidlig på 70-tallet, men han var en langt mer samlende kraft enn Molvær. Stemningsfullt og vakkert, men ikke så spennende som jeg hadde håpet.
Siste band ut på Sjøsiden var svenske UNION CARBIDE PRODUCTIONS, som altså erklærte Øyakonserten som sin siste noensinne. Selv om jeg husker deres første plate In the Air Tonight (1987), så kjenner jeg ikke bandet godt nok til å ha de største forventningene. I begynnelsen av konserten ble jeg heller ikke overvettes imponert over den breidbeinte rocken deres, men det tok seg gradvis opp. Dette var tydeligvis helgen for å hylle lettkledde fete menn, og Ebbot Lundberg tok seg en tur ut i vannet og disset rundt i tangatrusa mens Ring My Bell varte i noe som føltes som flere timer. Og det var ekstremt fet rock.

Innledningsvis nevnte jeg en killerkonsert på en mindre klubb, og det var her jeg for alvor ble følelsesmessig engasjert på Øyas siste dag. ÅRABROT inviterte til etterpålag på Blue Monk både fredag og lørdag. Helt gratis var det også, men allikevel var det ikke mange som stilte opp - og ikke få hørtes ut til å komme fra hjembyen Haugesund. Jeg hadde forut for konserten kun hørt deres lovende singel Adding D to Anger, så det var relativt open minded jeg stilte opp foran scenen. Med en spøkelsesaktig trommis og to snauklipte spretter som stod på hver side av den svære veivesenkledde vokalisten var de litt av et syn. De holdt en meget høy intensitet konserten gjennom med sin primale og støyende bulldozerrock. Det føltes som å få gjentatte slag i mellomgulvet, og det føltes utrolig godt å stå i en mørk bar og bli spyttet på av en sint sanger etter timesvis med vakre, smilende mennesker i en idyllisk park.
Mens fredagens klimaks bestod i å sveve sammen med tusenvis av mennesker i felleskapets ånd, var lørdagens klimaks nesten det stikk motsatte. Men Årabrots råe kraft tuftet på hardcore, noise og rock'n'roll var langt på vei å foretrekke. Hvis deres kommende plate bare er i nærheten av det de presenterte på Blue Monk så bør de absolutt stå på Øyas ønskeliste for neste år.

Neste år skal altså Øya bli enda større, og med den voldsomme pågangen er det forståelig. Nå er festivalen en meget hyggelig happening, et sted å møte gamle kjente, høre litt fet musikk og henge løst. Jeg håper ikke det forsvinner selv om Øya nå skal quartifiseres. Jeg håper også at bookingfolkene tør fortsette med å ta sjanser, holde kvaliteten høyest og satse på norsk musikk også fremover.
For det var mye å glede seg over, også i år. Kickstarten var vellykket med gode navn som White Birch, Mormones og Magnet. Klubbdagen var heldigvis utvidet til å omfatte hele 15 av byens bedre klubber. Jeg valgte den svale hagen ute på Cafe Ska sammen med Frode Fivel, Peru You, Cinnamoon og Sister Rain. Det sier seg selv at det var vellykket!
Selve parkarrangementet er som festivaler flest, ikke nødvendigvis stedet for de helt store konsertene. Årets høydepunkt for min del var overraskende nok Turboneger, selvsagt Supersilent og ikke uventet Blood Brothers (mest gledelig var likevel Årabrot, men de holdt til utenfor gjerdet). Så var det alt man ikke fikk sett, Amulet var visst bra sa mange, Jaga Jazzist pleier å være et solid liveband, Northern State og Martin Hagfors med venner. Den lille scenen Vika kunne skilte med solide navn som Wholy Martin, Krace og Johndoe. Men man kan ikke få med seg alt.

Stemningen er dessuten i særklasse hyggelig, blide folk overalt, til og med i køene. Bare campen mangler for at det skal bli ordentlig festivalfeeling på Øya, men for oss eldre er det best å tusle hjem til seng og dusj. Tre dager med sol, rock og forfriskninger tar på, og nå er det bare ett år til neste gang.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Felice Brothers - Yonder Is the Clock

(Team Love)

The Felice Brothers rusker liv i tradisjonell amerikansk folk på en måte som bør ta pusten fra de fleste.

Flere:

Arve Henriksen - Sakuteiki
Bon Iver - Bon Iver, Bon Iver