Festival: Falls Festival 2005

Lorne, Australia, 29.12.05 - 31.12.05: Ian Brown, The Dandy Warhols, Wolfmother, Shins - og en rekke andre. Øyvind Rones oppdaterer oss også på en del spennende australske navn.

Relaterte sider:

Vinn: Ian Brown

For trettende år på rad arrangeres Falls Festivalen i Australia, for å feire sommeren og overgangen til nok et nytt år. Joda, festivalsommeren er i full gang Down Under, og Falls har blitt en av de som selger billetter på nye rekordtider hvert år. Festivalen arrangeres på to forskjellige steder samtidig, Lorne i Victoria og Marion Bay i Tasmania. Mitt reisemål denne gangen ble til Lorne, som ligger svært så idyllisk til like utenfor dette lille stedet ved fantastiske Great Ocean Road. Band som var å finne der denne gangen var navn som The Dandy Warhols, The Shins, Ian Brown, The Rolling Blackouts, Wolfmother og The Vasco Era.

TORSDAG 29.12.2005
Forbausende mange hadde tatt turen denne dagen, som ble lagt til nesten i siste liten som en liten bonus og oppvarming til de to neste dagene. Campingplassen var omtrent stappfull da jeg kom dit. Akkurat det var dog ikke bare problemfritt. Vær klar over at dersom du skal hit, så må du ikke tro at festivalområdet ligger i gangavstand fra Lorne. Det lærte vi nemlig på den harde måten, men takket være en vennlig lokal beboer som tok oss videre brukte vi ikke de to-tre timene vi nok ellers ville ha brukt på turen (thanks Harry!). Så når jeg hadde kommet meg inn på området, etter litt kluss og misforståelser, reddet av det faktum at jeg hadde på meg en Sonic Youth t-skjorte som vakta syntes var kul, så ble det da endelig festival!

Med det i bakhodet at konserttidspunkter på festivaler pleier å være rimelig presise, småjogga jeg litt opp til teltet der IAN BROWN skulle spille. Da han endelig fant det for godt å komme ut på scenen, nesten en time for sent, var det liten tvil om at mannen var i skrøpelig tilstand, som forventet egentlig, men dette var kanskje litt mer enn det man kunne fryktet.

Formen hans gikk ut over et show som i utgangspunktet kunne vært fryktelig bra. Brown har en del gode låter å by på fra soloutgivelsene sine, og når han i tillegg sper på med Stone Roses klassikere, så burde det hele ligge til rette for en solid kveld. Slik ble det dessverre ikke, gjennom hele konserten sang han direkte falskt. Eneste låta som funka i løpet av hele settet var faktisk She Bangs the Drums, som i seg selv var kult å få med seg live. Bandet hans reddet litt da, for de gjorde en solid innsats da hovedpersonen sviktet.

Etter Brown fulgte australske THE PRESETS som leverte en eksplosiv forestilling à la noe imellom The Faint og Underworld. Catchy var det i alle fall, ikke minst deres siste singel, Are You the One, som fikk hele teltet til å gå fullstendig av hengslene. At disse to gutta kommer til Europa snart skal du ikke se bort fra, og da er det definitivt ikke noe du vil gå glipp av, live eller på skive.

FREDAG 30.12.2005
37 grader og skyfri himmel satte veldig preg på denne andre dagen, det ble nesten et ork å slepe seg bort til festivalområdet etter å ha våknet i et kokende varmt telt med det samme sola sto opp. Men et par gode navn var på dagens program også, med blant andre Wolfmother og The Vasco Era.

FAKER som ble første band jeg fikk med meg denne dagen, har en stund vært i vinden i Melbourne med supportjobber for blant andre Hot Hot Heat. Debutskiva Addicted Romantic inneholder et par godbiter som hjalp på i et ellers ganske kjedelig sett.

THE VASCO ERA har hatt et bra år, og jobber for tiden med en debutskive som skal slippes tidlig i 2006. Låter fra deres to første utgivelser, Let It Burn EP og Miles EP, ble servert, i tillegg til et knippe smakebiter fra den kommende skiva. De tre gutta fra Melbourne leverte som alltid et eksplosivt og intenst show, og de nye låtene som ble spilt lover svært bra for skiva som nok blir verdt å holde ørene åpne etter.

THE ZUTONS har jeg enda til gode å høre på skive, så det var med et åpent sinn og hjerte jeg satte meg til rette for å sjekke ut denne gjengen fra Liverpool. Det eneste jeg visste fra før av var at de skulle være ganske like The Coral. Og det var de, ikke bare litt heller. Det var til tider ganske catchy, men det ble liksom aldri veldig interessant. Det eneste som var kult med showet var egentlig den voldsomme britiske aksenten til vokalisten.

Så, WOLFMOTHER. Falls festivalens samarbeidspartner, radiokanalen Triple J, kåret nylig deres selvtitulerte debutalbum til årets australske skive i 2005. Det var ikke helt ufortjent, for skiva er solid den. Låta som åpner skiva, Collossal, åpnet også kveldens show, og for en åpner det er! Etter dette pøste de ut godlåter, inkludert The Joker and the Thief, Woman, Dimension og ikke minst White Unicorn. Med en vokalist som minner en del om Ozzy, er det vanskelig å utelate Sabbath som sammenligning, noe som for så vidt ikke er fullstendig feil. Wolfmother er dog litt mer poppa og radiovennlig enn som så, og kan nok også være å finne i norske platehyller om ikke lenge.

LØRDAG 31.12.2005
Denne dagen slo heldigvis værmeldinga feil, i stedet for de 42 gradene som var meldt ble det noe midt på 20-tallet. Dette gjorde dagen litt lettere, og første band som skulle sees var LITTLE BIRDY. Dette viste seg å bli umulig, for sammen et annet band satt de fast på en eller annen flyplass på vei fra konsert i Tasmania. Uten at jeg fikk med meg det, så hadde de visst likevel fått spille på en annen scene senere på kvelden, men slik info var ikke så veldig lett å få med seg tydeligvis. Melbourne-trioen THE MESS HALL stilte opp som pausemusikk, og leverte tre låter for å holde ventende folk opptatt en stund. Det vi fikk var i og for seg ikke så verst, men ble litt kjedelig. De som ville få med seg mer av disse gutta, kunne ta turen opp til den andre scenen et par timer senere.

To timer etter planen kom endelig den opprinnelige timeplanen i gang. END OF FASHION entret uansett hovedscenen rundt klokka to, og leverte et helt greit show med noe fengende poprock, men mye av det ble bare slitsomt. Neste band var alt annet enn bare helt greit, for THE GRATES fra Brisbane leverte et show som lett står igjen som et av festivalens beste. Frontfiguren har nok lånt et og annet triks fra Karen O, og bandets sound i det store og hele var ikke milevis unna The Yeah Yeah Yeahs. Forskjellen er vel mest at The Grates er hakket mer skranglete og sjarmerende (ikke for å kalle Karen O usjarmerende altså, langt derifra!).

Kiwiene EVERMORE har tatt Australia med storm med sitt debutalbum, Dreams, og leverte en konsert som stod i god stil med albumtittelen. Luftig og drømmende poprock med flust av pianosoloer, med andre ord et band som passet svært bra på en slik festival.

THE ROLLING BLACKOUTS fra Los Angeles var neste, og var et ukjent navn for min del før dette showet. Det var igrunn et ganske kult show, men selv om det var catchy til tider så kunne det like kjapt være litt kjedelig. Dette er nok et band jeg kommer til å ville sjekke ut på et eget show utenfor en festival om jeg får sjansen, det tror jeg kan bli en god del mye bedre enn det vi fikk her.

THE BEAUTIFUL GIRLS appellerte nok til de aller fleste som har en liten surfer eller strandboms inni seg. Deres catchy reggae-inspirerte poprock fylte nesten hele festivalområdet kjapt og stemningen sto høyt gjennom hele konserten. Et ypperlig festivalband, og faktisk ikke så verst i det store og det hele.

Så, endelig kom det jeg hadde gått og ventet på hele dagen, nemlig THE SHINS. Mens vi går og venter på deres nye album, har de tatt en kjapp tur ned til Australia. Settet bestod fremdeles stort sett av perler fra kanonskiva Chutes Too Narrow i tillegg til et par låter fra debuten. En smakebit fra deres tredje album kom også, og det var The Shins i kjent stil det - og det dempet ikke akkurat forventningene til den kommende skiva.

DALLAS CRANE begynner smått å bli veteraner i Australia, det føles liksom som om de har vært tilstede svært lenge selv om de egentlig ikke har det. De fikk også den mottakelsen de fortjente av folkemengden som hadde møtt opp, og kjørte gjennom et solid sett som bestod av låter fra begge deres første album og et par smakebiter fra deres kommende album. Dette kan kjapt være et band som slipper en av Australias beste skiver i 2006.

THE DANDY WARHOLS: nesten det jeg vil kalle definisjonen på cool. Courtney har uttalt at han bare trenger å nyse, så kommer det hits ut av nesa hans, og når bandet kjører gjennom rene hitparaden her så begynner jeg nesten å lure på om det ikke var kødd engang. Ride, fra debutskiva Dandys Rule, OK?, fikk æren av å åpne showet. De rakk også å spille Not If You Were the Last Junkie On Earth, før bandmedlemmene ropte frem familiemedlemmer og medarbeidere.

Så begynte nedtellingen til det nye året. Hele folkemengden ropte alt de kunne på hvert eneste nummer helt til hele festivalen eksploderte i en vanvittig nyttårsrus. Ikke lenge etter champagnen var åpnet, var bandet i gang igjen, og fyrte løs med Get Off. Tre låter fra deres siste skive, Odditorium or Warlords of Mars, kom også med, singlene Smoke It og All the Money or the Simple Life Honey i tillegg til Holding Me Up. We Used to Be Friends hadde gjennomgått en liten ansiktsløftning i live-versjonen og etter min mening blitt mye tøffere. Ellers så kom de på rekke og rad: I Love You, Bohemian Like You, Boys Better og Godless. AC/DC's Hell's Bells fikk avslutte showet, til stor glede for mange av oss. Det er fristende å gjøre det til en tradisjon å ha Dandys til å spille inn det nye året, men det kan vel bli passe kostbart. Det var i alle fall vanvittig fett å feire nyttår sammen med dette bandet på scenen. Mer karismatisk og gjennomført band skal man lete lenge etter altså. Dandys rule, OK?

Årets festivalsitat kom forresten i forbindelse med The Dandy Warhols også: "Does their name have anything to do with that Andy Warhol dude...??" - sagt av en tilfeldig forbipasserende.

Jeg kan trygt si at Roskilde ikke har gjort noen stor tabbe når de ble venner med denne festivalen, og om noen syns det er kult å være på festival og vil feire nyttårsaften med en hel masse kule band, så anbefaler jeg de å anskaffe seg billett til neste års Falls Festival, enten i Lorne eller Marion Bay.

Enkelte organisasjonsmessige svakheter klarer ikke å dempe min entusiasme angående denne festivalen, det er uten tvil det nærmeste jeg har kommet stemningen på Roskilde, uten at den egentlig har noen sjanse mot akkurat den.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Haust - Powers Of Horror

(Fysisk Format)

Jeg vet ikke hvem som stjal kosebamsene til denne gjengen da de var små, men frustrasjonen det ledet til gjør at de fortjener medaljer.

Flere:

North Mississippi Allstars - 51 Phantom
Jonas Kullhammar Quartet - Plays Loud For The People