Thomas Dybdahl, Cementen, 29. oktober 2010

Med baren som backstage og publikum som bandcrew ble det en fantastisk intim atmosfære på det som i utgangspunktet var en av Dybdahls frikvelder.

Relaterte sider:

Thomas Dybdahl

Jeg er under den generelle oppfatning om at jo mer intim en konsert er desto større potensiale har den. Aller helst hadde jeg sett at Bob Dylan og Neil Young gikk sammen om en konsert med tilholdssted i min egen stue. Selv om utestedet Cementen ikke er min egen, er det derimot Stavangers alternative kulturlivs stue, med Kristoffer Joner som tidligere eier og en rekke intimkonserter med lokale helter bak seg.

Det ble en ytterst hjemmekoselig affære fredag kveld. Rundt nitti mennesker fikk presset seg sammen i det lille lokalet. På scenen var instrumenter og forsterkere stablet i hop på minimal plass. Hæ, skal det være plass til musikere der også? Ingen scenekant, ingen vakter, kun en bartender med arbeidssted et par meter fra Dybdahl selv, med forsterkere stablet bortover bardisken.
Med mange kjente fjes i publikummet entret bandet scenen på beskjedent vis. Konserten vekslet mellom sanger fra det forrige albumet Waiting For That One Clear Moment og gamle slagere. My Friends og Party Like It’s 1929 var definitive høydepunkter fra det nye materialet. Den førstnevnte bød på noe så rart som en miks av discorytmer, soul-vokal og banjoklimpring. Særdeles fengende saker, og de dyktige musikerne fylte salen med en god stemning.

Gamle klassikere som Cecilia, From Grace, Pale Green Eyes og One Day You’ll Dance For Me, Ny York City sørget for å tilfredsstille behovet fra fansen. De to sistnevnte sangene var ekstranumre og avsluttet kvelden på mesterlig vis.
I fjor spilte Dybdahl en konsert i DR’s konserthus i København, en konsert som ble vist en rekke ganger på den danske rikskanalen. Fra symfoniarrangementer og tv-innspilling er det et langt skritt tilbake til røttene i Stavanger og utestedet Cementen. På en av sine frikvelder på Norges- og Europa-turneen framstod derfor konserten fredag kveld som en svært eksklusiv opplevelse.

Noen situasjoner kan illustrere intimiteten og eksklusiviteten: Innenfor forsterkerne var det ikke plass til alle instrumentene, og en kvinne i salen fungerte som bandcrew og rakte gitarene fram til en ydmyk frontmann. Dybdahl ble videre nødt til å klatre over forsterkere for å komme fram til et av keyboardene, for der å måtte bruke gitaristen som levende mikrofonstativ. På oppfordring fikk han kjente og kjære fjes, samt dedikerte fans til å stemme i så grøsningen tok turen oppover ryggmargen. Enkelte ganger forstår man at en artist ville holdt på med musikk samme hvilken suksess han hadde fått. Dette var deilig å få bekreftet på Cementen, fra en Dybdahl med en deilig autentisk innlevelse.

Konserten oppsummert: En legendarisk opplevelse i det som etter hvert er blitt et legendarisk utested i Stavanger.

Foto: Presse og Morten Skogum



comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo