Motopsycho & Supersilent, Rockefeller 27. mars

Vannsikker konsertoppskrift til tross, denne bandkoblingen beskrives best som super-Motorpsycho.

Turen startet i Drammen og har endt på Lillestrøm etter at en større del av landets sørlige halvdel har fått muligheten til å se månedens kanskje mest interessante konstellasjon dele samme scene. Svøpt i strobelys og anerkjennelse, er det klart at Oslo-publikummet på turneens nest siste kveld ble møtt av et selvsikkert Motorspycho og et arbeidsvillig Supersilent, som på veien til Rockefeller også hadde finpusset konseptet. Rikskonsertene står bak rundreisen som på sett og vis startet i 2007, da Supersilent hadde invitert Motorpsycho til tiårsbursdag på Blå.

Med fire Rune Grammofon-utgivelser på under to år, ønskereprise av Timothy's Monster på årets Øya og generelt et fengslende triosound i fingrene, er Motorpsycho et band som fyller fansen med vellyd og entusiasme for tiden. Skaren av motorpsychianere blir nok bare enda større etter hvert, og i et lite land med kompakte forbindelser skal man trå varsomt for ikke å skade tær eller følelser.

Dette kan vel vanskelig sies om Supersilent. Her skiller støyjazzerne seg fra kultrockerne ikke bare i musikk og fantyper, men også utviklingskurven for bandet må sies å være på ny kurs. På tretten år, som bandet har holdt på, vil en slik kurve naturlig nok se både oppgang og nedgang. Men ideologien lever videre fremdeles, med friimprovisasjon som basis og i stor grad elektronikk som hovedverktøy. Den besetningsmessige endringsfasen de har gjennomgått det siste året viser likevel at noe nytt bør skje, og kanskje var det Supersilent som trengte denne turneen mest.

To band som lever ut sin idé. Motorpsycho i medvind, Supersilent med åpne ører. Jeg føler meg nesten programforpliktet til å spørre: Fungerte det?

Ja. Veldig! Motorpsychos groovesentrerte strukturer og Supersilents friimprovisatoriske tankegang ble forent som to gamle venner. Med tre-fire innslag fra rockebandets katalog, brettet ut i bredden, var den resterende halvannen timen musikk en sfærisk opplevelse med hyppige syttitallsreferanser i lydbildet og et lysshow Pekka Stokke skal være godt fornøyd med.

«Vi må bare kjenne på hva som finnes mellom oss. En slags intuitiv fri kommunikasjon,» sa Arve Henriksen til Dagsavisen før turneen, og mye av denne kommunikasjonen stemte godt på Rockefeller. Det gjorde dessuten quene inn i låtene, hvilket også bekrefter Bent Sæthers spøkefulle visjon i samme avis om at «her kommer ikke musikken fra noe, den skal ikke til noe, den skal bare være i nuet. Men det kan jo hende vi drar fram en låt om to uker, hvis vi blir leie av dette plingplonget».

Samtidig, hvorfor skulle det ikke fungere? Her har vi seks utelukkende samspilltrengte musikere, som ikke vil heve seg over sidemannen og som attpåtil nærer flere musikalske likheter. Oppskriften er dømt til å fungere, og bli godt mottatt, både som rikskonsert og tilhengermat. Er det da lov å være skeptisk?

Dette var et slag Motorpsycho vant. De var antakeligvis ikke ute etter å vinne noen ting, men det musikalske regnestykket gikk likevel ikke opp. Supersilents estetikk fungerte mer som en kontrasterende fyllmasse mellom låtene til Motorpsycho – som utkrystalliserte seg til naturlige høydepunkter – heller enn å gi en musikalsk vekker, noe Supersilent i aller høyeste grad er i stand til å gi. Da blir Rockefeller akkurat litt for stor.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.