Konsert: Fat Joe

Etter 15 år i gamet kom "Bronx-legenden" til Norge for første gang. Det ble et møte med en avdanket Mc med seriøse problemer på mikken.

Rockefeller, Oslo 8. august 2006.

Fat Joes første konsert i Norge noensinne var en etterlengtet affære for gamle fans av Bronx-legenden. Han har holdt det nede i snart 15 år og var sammen med Big Punisher frontfigur i gruppen Terror Squad. Etter Puns tragiske bortgang i år 2000 har Joe konsentrert seg om å bevare et gate-image som en gangster og coke dealer fra Bronx. Samtidig som han har forsøkt å bevege dansegulv for de kommersielle massene. Hele konseptet er ganske tåpelig i 2006 da Joe mildt sagt merker årene og fornyelsen av Fat Joe som salgbar artist begynner å bli ganske forutsigbar.

Det har vel alltid vært slik at gamle gutta sliter med å holde følge og derav adapterer sound og flow fra yngre og mer trendy rappere, men sjelden har det vært mer tydelig enn i dagens hiphop bilde, hvor avdankede legender tror at rutine er nok til å gi ut et tett hiphop album. Dette handler om å tenke nytt, og viss ikke det mainstream hiphop markedet forstår det snart, spår jeg en brutal nedgang i platesalg.

Pass It/Kingsize feiret sine 5 år som viktig del av norsk hiphop scene. Cam 'n A Lee og El Axel ( F'em One) var oppvarmere for Joe og tente opp crowden forholdsvis greit. Men noe må gjøres med oppvarmingsband i norsk hiphop. Forutsigbarheten henger i veggene, og det er egentlig bare ventemusikk for de fleste. Det er synd, for tenk hvilke opplevelser man kunne hatt om også oppvarmingsartistene var skikkelig bra? Nå skal så sies at disse to var bedre enn hovedattraksjonen denne tirsdagen. Det sier det meste

Fat Joes DJ snurret i gang et alt for langt oppvarmings show. Med en forkjærlighet for crunk og en seriøs overdose Lil' Jon, ble settet ensformig, forutsigbart og gjorde bare ventetiden enda lengre. Sørstatene er i skuddet men jeg forstår ikke hvorfor, da det meste av sørstatsrap presenterer dansevennlig og intetsigende musikk. Crunk tilhører forrige år, og bare ordet gir meg frysninger.

Til sammenligning var musikken som ble spilt mellom artistene, mens ingen var på scenen, mye mer interessant, og skapte faktisk bedre stemning. Da man nok en gang trodde at Joe kom, sendte de ut en homegirl som rappet oppå en Remy Ma-låt og med en stemme som en kvalt Left Eye la det et lokk på forsamlingen. Nok en rapper kom på, den eneste originale medlemmet av Terror Squad i tillegg til Joe som var her denne kvelden, men også dette ble tamt.

Så kom Fat Joe, med en hel gjeng med hangouts og en support rapper som skulle vise seg å bli livsnødvendig for ham. Joe sleit fryktelig: dårlig regulert lyd gjorde at han druknet i beatsene og da han trådde til med en freestyle trengte han faktisk også en support-rapper til å backe seg opp. Har han misforstått helt? De fleste kan jo freestyle om du har noen som sier annenhvert ord for deg?

Jeg har alltid vært kritisk til Fat Joes status som "legende". Som medlem av Terror Squad var han alltid i skyggen av Punisher og er på en måte en forlenget arm av den avdøde bestekompisen. Hans album bærer preg av proffe produsent team, men en ekstremt ensformig MC som ikke virker spesielt reflektert eller interessert i annet enn dop og damer. Dette handler trossalt om å vokse i rollen som artist, og ikke fortsette å være den samme.

En vennine av meg sa før konserten at det kom til å bli en Topp20 preget konsert. Og det var under hitsene What's Luv og Lean Back at publikum gav respons. Fra scenen må de ha trodd at responsen var så god at de kunne spille en crunk remix av Lean Back rett etter nettop Lean Back, og på eldre låter som Flow Joe var stemningen nesten pinlig stille. Man kunne merke det oppe på scenen også, da Joe var mest opptatt av å tørke bort svetten og drikke vann. My Lifestyle, So Much More og Still Not a Playa gav undertegnede lyst til å bevege seg litt, men i det store og det hele var ikke dette en konsert som hadde nok materiale til å bevege et såpass fullt rockefeller. Da avslutningslåtene som inkluderte nye låter som Damn og Clap & Revolve landet, var Joe så utmattet at han brukte singback. Da begynte folk å gå.

Det var nok siste gangen vi så Fat Joe i Norge. Om du ikke tok turen hit denne tirsdagen sparte du noen kroner. Vi andre ble sittende igjen med overraskende lite og følelsen av hvor fort denne kvelden vil glemmes.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo