Kongsberg Jazzfestival: The Thing m/Joe McPhee, Cato Salsa Experience, EnergiMølla, 2/7-04

En god idé ble realisert.

Frijazztrioen The Thing og garagerockbandet Cato Salsa Experience har funnet en felles musikalsk plattform basert på en delt interesse for rockmusikk i forskjellige varianter. Initiativet til dette samarbeidet har kommet fra The Thing. Selv om det betyr at de var nødt til å bevege seg et stykke mot musikk i mer fastlagte former, har dette virket som en uanstrengt prosess all den tid The Thing allerede har spilt inn sine tolkninger av band som The White Stripes, Sonics og Yeah Yeah Yeahs for sin kommende plate Garage. Det viktigste båndet som knytter disse to bandene sammen er riktignok ikke formen, men energien og intensiteten. Dette er rockens varemerke, og noe Cato Salsa Experience drar fulle veksler på. Men om de kunne leve opp til sine ekvivalenter i frijazzen, Ingebrigt Håker Flaten, Paal Nilssen-Love, og ikke minst Mats Gustafsson, var egentlig det store spørsmålet i forkant av denne romansen på Kongsberg Jazzfestival.

Foto: Thomas ReisæterBandene hadde først hver sin minikonsert før de gjorde siste del sammen. The Thing med Joe McPhee åpnet og de kjørte gjennom et sett ikke ulikt deres siste konsert på Blå i februar. De brukte grunnriffet til Elephant av The White Stripes i en låt, og de var innom flere kjente riff fra rockeverden som utgangspunkt for improvisasjoner. McPhee med saksofon og lommetrompet, og Gustafsson med sin enorme bassaksofon utgjør en av mest imponerende par i frijazz og improvisasjonsmusikk, og de levde opp til karakteristikken til fulle. Og med Nilssen-Love og Håker Flaten som rytmemakere leverte The Thing nok en gang et imponerende og variert sett krydret med små soloer, Gustafssons karakteristiske perkussive lek og vanvittig kraftfulle spillestil, og McPhees fantastiske og harmoniske improvisasjoner.

Cato Salsa Experience entret deretter scenen til mer entusiastiske tilrop, naturlig all den tid bassist Christian Engfeldt, trommeslager Jon Riise og nyervervelsen Bård Enestad på orgel/keyboard kommer fra Kongsberg. Dette bandet befinner seg også i et ganske annet segment i forhold til The Thing, og har hatt kraftig sirkulasjon av musikkvideoer og låter på TV og radio. Bandet leverte et bunnsolid sett med referanser og til den tyngre delen av 60- og 70-tallsrock med riff i området Black Sabbath og The Stooges, med små nikk i retning av Motorpsychos hardrockekstravganza fram til Trust Us. Gjennom låter som 21st Century Schizoid Man (King Crimson), og Lovesick, Awaiting The Bash og Candyman fra The Fruit Is Still Fresh, samt Time To Freak Out fra A Good Tip For A Good Time, greide Cato Salsa å engasjere publikum med sin mer utadvendte og "call and response"-stil. Mot slutten av settet plukket de fram klassikeren Marquee Moon av New Wave-bandet Television. Og nettopp denne coverlåta markerte en stor forskjell mellom The Thing og Cato Salsa Experience. Der The Thing brukte ett enkeltelement fra Elephant som et slags sample, la Cato Salsa seg så tett opp til originalversjonen av Marquee Moon som overhodet mulig. Og det er nok her den fundamentale forskjellen mellom jazz og rock, The Thing og Cato Salsa Experience, ligger. Det er snakk om et brudd og en fornyelse av utgangspunktet gjennom improvisasjon, kontra å uttrykke seg gjennom en standard uten vike fra originalen. Purister fra begge leire, dessverre eksisterer de ennå, er nok raske til å felle en dom om hva som er riktig og galt, bra eller dårlig, i dette bildet.

Foto: Thomas ReisæterDet er helt åpenbart at bandene selv representerer en tredje vei i forhold til denne problemstillingen. De er åpne for hverandres uttrykk, og er først og fremst ute etter å lete fram fellestrekkene framfor å segmentere sine egne uttrykk. Med en felles fascinasjon for "poolen" av musikk som er skapt i alternativ rock, funk og jazz til nå, brukte de tre låter som kanal og utløp for kveldens fusjon. Den største overraskelsen kom da åpningsriffet til Led Zeppelins Whole Lotta Love pumpet ut av høytalerne. Den satt også deler av publikum i sjakk matt og ekstase samtidig. Og sant nok, det var en helt fantastisk opplevelse å se og høre dette åttemannsbandet i fri dressur over denne tunge og bluesaktige rockklassikeren. Videre fulgte et spor fra Yeah Yeah Yeahs siste album, før kveldens definitive høydepunkt kom i form av Art Ensemble of Chicagos Theme De Yojo. Denne låta blir av mange betraktet som den definitiv fusjonen mellom frijazz og funk, og når sant skal sies var Theme De Yoyo en helt perfekt låt å forene de to bandenes egenart i. Rett og slett en helt overveldende opplevelse som strålte av ren musikalsk energi. Det var også en opplevelse å se hvor godt Catos gitarimprovisasjoner kommuniserte med den formen for improvisasjon The Thing representerer. Det var som å høre Lou Reed på I Heard Her Call My Name. Fantastisk.

I forsøket på en tilnærming mellom uttrykkene var det nok The Thing som gikk den lengste veien. Måten bandene samlet forholdt seg til de foreliggende låtene på lå nærmere rockens cover enn frijazzens tolkning. Men gjennom det valgte repertoaret hevet The Thing seg over sitt eget utgangspunkt som band, og markerte at de ikke har noen grenser for hva de kan gjøre. Her finnes ingen hemninger og barrierer, det finnes bare musikk og energi.
Gratulasjoner og takk til Cato Salsa Experience, The Thing og Joe McPhee for en stor opplevelse.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Belle & Sebastian - Dear Catastrophy Waitress

(Rough Trade)

Hva som skjedde da de skotske indiepoperne møtte mannen som har Frankie Goes To Hollywood, ABC og Tatu på samvittigheten.

Flere:

Kendrick Lamar - To Pimp a Butterfly
TV on the Radio - Dear Science