Konsert: The Young Knives/Infidels Forever

Garage Oslo 10.november 2006

Fredagen var det klart for fest på Garage. Infidels Forever skulle sette stemningen, og the Young Knives skulle ta over og gjøre festen komplett.

Follobandet Infidels Forever har en fullengder og en EP på samvittigheten. De spiller lystig rock i skjæringspunktet mellom indie og hardcore med en dæsj av emo. Det høres godt ut i et trent indie-øre. De har referanser som ...Trail of Dead, Hot Snakes og Foo Fighters. De var virkelig på hugget, og leverte en oppvarming som var kveldens foreløpige høydepunkt. Men det var det neste bandet som kom til å sette stemningen for kvelden - etter hvert.

The Young Knives høres ca. ut som akkurat det. En gjeng jyplinger som lager skarp og spiss rock. De har det britiske, de har dansefaktoren. Litt som Gang of Four spiller the Kinks. Og med en forkjærlighet for tweed.

Bandet består av House of Lords (!) på bass, Oliver Askew på trommer og Henry Dartnall på gitar og vokal. De er tydeligvis glad i å spøke og le, for tidvis tar det nesten helt av med prating og vitsing mellom låtene. Nesten så man skulle tro at man har gått helt galt, og havnet på et eller annet komisted i stedet. Javel, det går seg vel til, tenker en stakkar da.

Sånn rett før The Decision har gått halvveis, skjønner jeg litt av poenget med å spøke med låtene. Som de selv sa, så handler den i grunn ikke om noe spesielt, men den var skikkelig tøff (fritt etter en frynsete hukommelse). Så da er det bra å forberede publikum på at de ikke trenger å redde verden i dag. Men man kan derimot ha det ganske gøy.

Det var ikke så mange som hadde tatt turen til Garage denne kvelden. Det hjalp en del etter at Young Knives gikk på, men det var vel sånn ca. halvfullt. Sånn som vanlig er på de fleste konserter, så sto de fleste og hadde den nødvendige distansen til musikken. Sto mest og vurderte og funderte antar jeg. Bortsett fra et par stykker, og ikke minst en ivrig sjel som stadig skrek ut "det er jææævlig bra" og mot slutten (mens han så vokalist Henry Dartnall) inn i øynene og skrek "det er drrritbraaa". Tror det bare kom en lettere hoderystende mine tilbake. En viss kommunikasjon var det i alle fall.

Sisteskiva deres er en litt snodig greie. Det er tidvis britisk pop-punk i Weekends and Bleak Days (Hot Summer), og det er mer snåle greier á la Kings of Convenience på syre (Tailors). Litt morsomt, men en prøvelse etter kort tid. Det var delvis slik under konserten også. Etter en ganske ivrig start, der The Decision raskt kom på banen, ble det et roligere parti. Flott for å sette ned tempoet litt, og dermed også ganske perfekt til å få meg på helt andre tanker. Det ble til at jeg kjøpte meg en øl og kjedet meg til de kom litt mer i gang. På skive funker det ganske annerledes, ettersom det er lettere å tilpasse lyttingen til det varierende tempoet. En fredag kveld er høyere tempo jevnt over å foretrekke.

The Young Knives er en ganske typisk representant for dagens unge britiske gitarbaserte musikkscene. De er på samme måte som Arctic Monkeys forholdsvis gatesmarte, men tidvis mer som Dirty Pretty Things; det høres litt fint ut, men det er også svært ofte meget kjedelig. Ikke det at Arcitc Monkeys leverte en særlig mer spennende konsert på samme sted for snart et år siden, men likevel er det en ganske stor forskjell i praksis på ganske bra og enda bedre.

Når de mot slutten dro i gang Weekends and Bleak Days (Hot Summer), så var stemningen ganske bra. Det er en veldig bra låt å danse fredagskvelden inn med. For når de endelig fikk opp farten en del, så ble det rett så fint.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo