Molde Jazzfestival: Oppsummering

Resterende konsertomtaler og en kjapp oppsummering fra årets Moldejazz.

Så var den over, årets Moldejazz. Det er tid for å summere opp hva som har skjedd i løpet av uka. Her kommer noen mindre konsertrapporter, samt et par små synspunkter på festivalen.

Roy Haynes Quartet
Mandag satt en trommegigant i Alexkjelleren og ga oss en av festivalens råeste konserter. Roy Haynes viste at man aldri blir for gammel for å være på verdenstoppen blant jazzmusikere. Jeg vil tro at bortimot samtlige medier har poengtert at han nå er åtti år, og for den som var tilstede denne kvelden var det stort å få oppleve den unge gubben. For en ride, for et driv! Mange eldre jazz-storheter surfer gjerne de siste årene av karrieren på mange tiårs suksess og kan fort bli nedsatt i spillferdighetene; Roy Haynes har fremdeles mye å komme med.

Det beviste også det langt yngre bandet hans, Fountain of Youth, som fulgte opp og ga det som trengtes og mer til. De klatret på hverandres ideer og steg til topps med et usedvanlig samspill. Marcus Strickland på saksofoner, Martin Bejerano på piano og John Sullivan på bass imponerte til de grader.

Matthew Bourne, solo
Kjempebra, kjempemoro og svært annerledes. Dette var inntrykkene man gjerne satt igjen med etter pianisten Matthew Bournes solokonsert onsdag. Med teknologiske hjelpemidler løst installert oppi et Steinway-flygel gjorde han et show som spilte på humor i musikk. Ved å ta i bruk lydklipp fra diverse filmer og tv-serier som et grunnlag, improviserte han fritt på pianoet over samplingene og utvidet instrumentet til et medium for kommunikasjon mellom innspilt stoff og live fremføring. Ukritisk spilte han akkurat som han ville på pianoet, og var mer opptatt av klangene og lydene det ga, fremfor hvilke toner han traff. På tross av en tilsynelatende god teknikk, gjorde han omtrent narr av hvordan et piano vanligvis trakteres. Og med en herlig og løs holdning til musikalske rammer ble en rett befrielse å være vitne til denne oppvisningen.

Jarmo Saari, solo
Forum heter scenen på Moldejazz hvor solokonsertene som regel går av stabelen. Det er også der man kan være heldig og komme over prosjekter som skiller seg ut i mengden. Etter Bournes spesielle konsert onsdag, ble den finske Jarmo Saaris gitarsampling torsdag nærmest en forlengelse av denne. Dog uten direkte musikalske likhetstrekk til Matthew Bourne opptrådte Saari med seg selv som komp.

Utstyrt med to gitarforsterkere, to monitorer, en Theremin, et digitalt effektrack og en harddiskrecorder ble usle plekterslag på en Telecaster-kopi forvandlet til lag på lag med stemmer og rytmiske elementer på en reise gjennom forskjellige genrer, fra følsomme ballader via småpunk til latindisco.

Alt man hørte ble imidlertid svært preget av skruing på alle slags dupeditter, og desverre må jeg si at forherligelsen av disse simulerte lydene ikke traff midt i hjertet. Digital støy på en ellers så fin ballade er heller ikke det vakreste for øret. Når dette er sagt, var nummeret hvor thereminen ble tatt i bruk særdeles tøft. Dette underlige instrumentet, oppfunnet av russeren Leon Theremin i 1919 og gjerne forbundet med besøk fra verdensrommet i amerikanske filmer, fungerte overraskende bra sammen det digitaliserte lydbildet, og Saari markerte seg som en dyktig traktør av den vanskeligspilte thereminen.

Saaris plate Solu skal være innspilt på samme måte som konserten ble fremført, med kun gitar og effektenes utvidende muligheter. Høres dette spennende ut, er den nok verdt å sjekke opp. Men felles for både Matthew Bourne og Jarmo Saari vil jeg tro er at dette kanskje fungerer best som en fornøyelig og kontrastfylt livefremførelse på en festival, fremfor lytteopplevelsen man antakeligvis får fra anlegget hjemme.

Zanussi 5
Fredag ble det nok en svært god konsertopplevelse i Alexkjelleren. Zanussi 5, med bassist Per Zanussi som bandleder og låtskriver, viste et massivt og overbevisende uttrykk for et mottaksvillig publikum. Saksofonistene Eirik Hegdal, Kjetil Møster og Rolf Erik Nystrøm utgjorde jobben som akkord-instrument i bandet, og det på et utmerket vis. Ved siden av sine enestående enkeltsoloer, fungerte de perfekt sammen som et harmonisert hele. Konserten hadde en solid spennvidde, og skulle det kompes som en rockegitar, ja da la man rett og slett to stemmer i parallelle kvinter slik en hvilken som helst gitarist ville gjort. Tøft! Per Oddvar Johansens spill fremsto som bredt og spennende, og han gjorde seg atter en gang fortjent til den gjeldende rollen han har som norsk jazztrommis. Zanussi selv sto i midten av alle disse og kontrollerte stødig, og fikk også vise hva han er god for solomessig.

Konserten i seg selv gikk som sagt både høyt og lavt, fra flau vind til sterk storm. Den tilbakevendende og vellykkede terassedynamikken var gjenganger ikke bare i enkelte låter, men bidro også til at de to settene fikk et variert preg. I løpet av to ekstranummer brast alle musikalske rammer da bandet først overrasket med hardbarka rock, hvorpå konserten ble avsluttet med et vilt balkankaos. Per Zanussi har her samlet sammen fire helgode musikere og driver et prosjekt som virkelig er verdt et lytt.

Trippelkonsert: Ane Brun, Jaga Jazzist og Thomas Dybdahl
Lørdag ettermiddag ble rett og slett bare koselig. Å rusle rundt på et halvfullt og dermed romslig Romsdalsmuseum, høre god musikk og se sola skinne var en fantastisk start på festivalens siste konsertkveld.

Ane Brun fikk æren av å åpne showet, noe hun i kjent stil gjorde med seg selv og kassegitaren, samt behjelpelige musikere. Hun har en nydelig stemme og skriver gode låter, og jeg sier meg enig i alle lovord som er sagt om henne. Men et par innvendinger har jeg: For det første ligger det et enormt potensiale i låtmaterialet hennes. Da jeg for første gang hørte henne hadde hun med seg både trommer og kontrabass, og det låt virkelig kult – her hadde hun med seg hovedsakelig el-gitar og piano, noe som ikke lagde fylden man tidvis kunne ønske seg. Innslagene av perkusjon og koring hjalp selvfølgelig på helheten, og det fungerte godt slik det ble presentert, men jeg føler altså at det ligger mer i denne musikken enn hva man får høre. Min andre innvending er i forlengelsen av dette, og går på valget av konsertsted. Da hun hadde spilt på Quarten i år leste jeg i en avis at publikum snakket for mye, og det er ikke til å legge skjul på at dette forekom også i Molde. Men hva annet kan man vente når scena artisten befinner seg på er mange ganger større enn musikken, og været er fint og det er servering på stedet? Om kanskje ikke det samme publikummet hadde strømmet til en kirkekonsert med Ane Brun, ville det antakeligvis vært en mer korrekt arena for henne. Romsdalsmuseet ble desverre litt for stort.

At Jaga Jazzist var neste band ut kom som en liten overraskelse på enkelte av oss tilhørere. Etter en godt og vel tre måneder lang europaturne var de nå tilbake på berget, og ga jernet i Molde. Som en positiv anmelder av deres siste plate, What We Must, ble dette i grunn dagens høydepunkt for min del. Og slik virket det på andre rundt meg også. Energien var der, personligheten var der, og selv om minnene fra konserten de holdt i samme by i 2001 kanskje er bedre, leverte de en tvers gjennom solid konsert. Låtene var hentet fra alle tre albumene What We Must, The Stix og A Livingroom Hush, og Oslo Skyline og Swedenborgske Rom fra seneste skive ble stående som to høydepunkter.

Thomas Dybdahl skulle avslutte hele seansen, og selv om jeg på forhånd hadde sett for meg Jaga i denne rollen, skjønte jeg etter hvert at dette var en mann som ville gjøre jobben vel så bra. Publikummet som kom for å høre ham denne dagen ble nok neppe skuffet. Jeg vet ikke hvor mye jeg har å si om Thomas Dybdahl, for meg er dette mest lett likelig musikk. Men fremdeles en fullverdig avslutning på et vellykket arrangement på Romsdalsmuseet.

Lokale bidrag
Moldejazz er ikke en scene kun for artister som har opparbeidet seg et navn, det er også et sted hvor man som aspirerende jazzmusiker kan få et større publikum. I sentrum finnes det under festivalen to utescener, samt den lokale jazzklubben Hot Hat, hvor gjerne lokale band står for musikken. Dette er en yndet mulighet til å vise seg frem, og jeg vil berømme Moldejazz for å legge opp til at disse scenene og bandene kommer godt frem i mengden. Og at Hot Hat for eksempel arrangerer jam hver natt fra tolv til tre åpner mulighetene for spennende møter mellom både amatører og profesjonelle.

Coda
Det er et godt inntrykk jeg sitter igjen med etter årets Moldejazz. Konsertene har blitt mange og nettene har blitt lange. Likevel er det liksom noen konserter jeg burde fått med meg. Eksempelvis har mest tilfeldighetene gjort at jeg har fått høre kun en av Arild Andersens fire konserter, disse skulle jeg gjerne fått med meg fullt og helt. Ikke bare av egne interesser, men også som skribent. En artist som Kimmo Pohjonen skulle jeg dessuten også hørt. Og på grunn av Lauryn Hills lange og folksomme konsert, gikk jeg også glipp av både Ståls Blå, Andersen/Snetberger/Vinaccia og Hopalong Knut.

Hotell Alexandra stiller hvert år to av sine etasjer til disposisjon for konserter, og utgjør tre viktige scener på programmet. Desverre er det med vekslende hell. Bankettsalen Alex Nite Spot blir gjerne et fristed for sponsorakkrediterte som er i Molde mest på grunn av første halvdel av ordet festival. Dessuten står musikken som regel i stil. Alex Salong byr på sin side på noe mer sofistikert musikk, men dette lokalet er så lite at jeg måtte stått på gangen for å få med meg trioen Jon Eberson, Hilde Marie Kjersem og Bjørn Kjellemyr. Noe jeg anså som håpløst. I kjellern sto det bedre til opplevelsesmessig, men det er noe underlig og kaldt ved det lokalet at man har egentlig mest lyst til å komme seg ut derfra straks ei låt er ferdig. Nei, Alex skuffet litt i år.

Men lyspunktene fantes. Definitivt. Scorch Trio og The Thing, Trondheim Jazzorkester og Maria Kannegaard, Ola Kvernberg Trio og Ebou Secka Woloff Experience, Roy Haynes og Fountain of Youth, Zanussi 5 – mye bra musikk har blitt spilt og mye bra musikk har blitt fordøyd. Takk for meg.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Side Brok - Høge Brelle

(pinaDgreit)

Enten du har smale eller side brok, eller sidemål, er hip hop fra Hovdebygda og Peder den kvite neger noe å få med seg.

Flere:

Madder Mortem - Desiderata
Animal Collective - Sung Tongs