• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Festival: Notodden Blues Festival

grooves bluesmann har vært på Notodden Blues - her er hans rapport fra årets festival.

Thomas Andersen 

Del på Facebook22.08.09

Ah, Notodden Blues Festival – det forjettede land for de bluesinteresserte og de (svært) mange ikke så bluesinteresserte, men veldig festinteresserte voksne nordmenn (mer om dette senere). Grooves utsendte inntok festivalen på fredag som representant for folket. Det vil si på campingen med plenty av øl, noe brennevin og mengder av grillpølser. Ikke noe jålete henging med artistene på Bolkesjø Hotell her i gården, nei!

Etter og så vidt å ha fått plass til vogna på campingen til tross for ankomst kl 14, ble musikken fyrt opp og ølen sprettet. Etter en nærmest ubrutt rekke besøk i 10 år, var det nå to år siden jeg sist var på festivalen. Skuffende program har fått meg og mine blueskumpaner til å reise andre steder for å oppleve blues på sommerstid. Men savnet etter den deilige følelsen som alltid er til stede på NBF vant i år over det undertegnede nok engang oppfattet som et relativt svakt program.

Utpå kvelden var den gode, gamle følelsen på plass, selv om vårt beskjedne musikkanlegg tidlig måtte se seg slått av naboenes, der det mest gikk i Lady Gaga, Fredrikstad-sangen og, gulp, Fairytale. Med andre ord var mye som før – folk flest på campingen kunne vært på hvilken som helst annen festival musikalsk - det er hard festing og sosialisering med venner som er fokus.

Uansett, klokka 22 var det tid for å oppleve årets første konsert. Tilfeldighetene ville ha det til at mitt reisefølge fikk gratisbilletter til Sliperihallen med blant annet Joe Bonamassa. Selv må jeg innrømme at det egentlig ikke var noen artister som fristet skikkelig på fredag, med unntak av Rick Estrin som vi uansett skulle se på lørdag, og muligens Jools Hollands storband på torvet. Dette opplever jeg som en nedtur i forhold til tidligere tider da man med hard hånd måtte velge bort godbitene. For min del skyldes dette det økte fokuset på bluesrockartister som Beth Hart og Bonamassa og gampeband som Jack Bruce og Fleetwood Mac. Mens Estrin spiller på Arno med en kapasitet på 150 kropper, spiller Bonemassa i Sliperihallen for 2000. Hmm.

Bonamassa har imidlertid fått mye skryt, så jeg så frem til å se han live, selv om jeg på ingen måte har blitt imponert av det jeg har hørt på plate av mannen. Først ut i Sliperihallen var Ruf Blues Caravan. Et perfekt opplegg i den forstand at vi snakker om artister som herjer med gitarene, øser på med bluesa rock og gjør seg smekre på scenen. Jeg forblir grunnleggende uimponert av denne type blues. For meg handler blues om intensitet, groove og musikere som forsøker å formidle en følelse, mer enn å eksportere en lydvegg.

Joe Bonamassa kom etter hvert på scenen og i mine ører blir det mer av det samme. Ikke misforstå – han er en god gitarist, bandet er tett og folk koser seg, men pokker, hvor er nerven? At folk får seg til å sammenligne denne karen med Stevie Ray Vaughan er latterlig. Han hadde nemlig noe såpass viktig som sjel, tonnesvis med sjel, og han var og ble en bluesgitarist. Suksessen han oppnådde var nærmest på tross av musikkformen han valgte, for han vandret aldri langt fra bluesen. Bonamassa derimot er over hele banen – ballader, rock, blues og mer.

At han kan alle gitartriksene i boka, er ung og kjekk og kan bevege seg på scenen forandrer ikke på det faktum at her er det mangel på sjel som er problemet. Denne mannen er i mine ører grundig hypet opp av folk som kanskje helst hører på rock, gjerne med litt blues i miksen. Nå er vel nettopp dette et poeng, kanskje, at mange på NBF er mer glad i bluesa gitarrock enn blues, men hvis du er mest bluesinteressert er det ingen grunn til å gå på hypen rundt Bonamassa. Det finnes relativt unge gitarister som Shawn PIttman, Monster Mike Welch, Rick Holmstrom, Alex Schultz, Johnny Moeller, Paul Size, Nick Curran, Nick Moss og Dave Gross som hadde fortjent oppmerksomheten langt mer. I tillegg må det nevnes at Bonamassa er en direkte svak vokalist.

Lørdag opprant med sol, og det er lite som er mer digg enn å våkne på Notodden lørdag i finvær, uten at det lugger for mye i kroppen, vel vitende om at man har en hel dag med blues, øl og sosialisering med venner på programmet. For meg begynte dagen med et besøk på Carbiden, der Ronnie Jacobsen ifølge programmet skulle diske opp West Coast Blues Summit med utelukkende blues i forkant av sin nye blues CD som slippes i disse dager på Blue Mood Records.

Det var ikke tilfelle. De tre første (lange) jammete låtene var klart mest inspirert av Jacobsens foregående CD'er der han blander bluesinfluenser med mer pop og elektronika. Dette var ikke noe for en litt skral sjel klokka 12, og jeg og mitt følge ruslet fra stedet med halen mellom beina. Sorry Ronnie. I stedet ble det en dag med musikk og bading i finvær på campingen, med en og annen tur opp til sentrum for å sjekke livet.

Og hvordan er livet i gatene på NBF. Joda, folk ser ut til å trives, og det er god stemning. Men det er fint lite som virkelig fenger i gatene på Norges største bluesfestival. Salg av juggel, øltelt, Dr Harmonica og han andre duden som synger og spiller gitar med dattera si på bass og en litt klaustrofobisk stemning som følge av et torg som de siste årene er okkupert av et stort telt fordi det brukes som konsertsted. Seinere på dagen kom det en flokk latinere og spilte panfløyte og noen unge, lokale helter spilte heavyrock lenger nede i gata. Stusselige saker, altså. Kunne det ikke vært en idé for NBF å gjøre litt mer ut av gatelivet i byen denne helga? Det må da være norske band som kunne tenke seg å spille for bøtta i gatene i Notodden og dermed gitt en følelse av at man faktisk var på bluesfestival?

Kvelden kom etter hvert, og det var tid for å dra på en konsert jeg virkelig hadde sett frem til, nemlig Rick Estrin & Nightcats med vår egen Kid Andersen i spissen. At disse spilte på lille Arno er for meg et mysterium og en gedigen feilvurdering all den tid vi snakker om et av bluesens mest rutinerte, kvalitetssikrede og morsomme liveband. Så var det også denne konserten som ble først utsolgt i år.

Jeg skulle gjerne sagt noe om Margit Bakken, men en noe snodig pressepraksis gjorde at jeg måtte stå utafor og vente i 1 time med pressepasset mitt fordi det (som sagt) var fullt inne på klubben. Jeg ser lissom ikke for meg at det hadde skjedd med Øyvind Rønning i Dagbladet, men det er mulig at Groove ligger for langt nede på pressestigen. Det gjorde hvert fall at jeg ikke fikk sett Bakken med band. Kompisene mine med billetter sa imidlertid at det var meget bra.

Nuvel, da Rick Estrin gikk på scenen, ble jeg motvillig sluppet inn. Da hadde jeg seriøst vurdert å gi faen, men heldigvis gjorde jeg ikke det, for Estrin og Andersen leverte en kjempekonsert. Showet var slik vi husker det fra da Little Charlie var i bandet; utrolig tett og svingende komp, sløy vokal fra Estrin og høy showfaktor. Det nye var selvsagt at Kid Andersen har tatt over for Little Charlie, og la meg si med en gang at jeg ikke kan huske å ha sett bandet bedre. De nye låtene fra Twisted sitter som støpt, og når Andersen slipper til, så truer han faktisk med å stjele hele showet.

Endelig ble det musikalsk uttelling på årets NBF. Og selv om det kanskje synes magert, så koste jeg meg som alltid. Men med årene er det blitt til at jeg koser meg mer på tross av musikken enn på grunn av musikken. Det er livet på campingen og gatene, en helg av gårde fra familien og festen som redder helgen snarere enn musikken. Jeg er fullstendig klar over at det er slik for mange som reiser til NBF, for det er åpenbart at det er mengder av folk på campingen som ikke kjøper billett til konserter i det hele tatt, og de som i det hele tatt beveger seg opp fra campingen om kvelden kan like gjerne ende opp i et øltelt uten musikk eller inne på et av stedene utenfor NBF sin regi for å høre på en trubadur spille Creedence-låter.

Heri ligger det en utfordring for festivalen. Færre spillesteder og et økende fokus på store spillesteder som tar et stort antall publikummere kan bli et problem på flere måter. For det første står man i fare for å miste et segment av kjernepublikummet, nemlig de som helst ser litt mer ukjente og spennende artister, gjerne på små spillesteder. For det andre legger man mange egg i samme bolle ved å konsentrere seg om gigakonserter som for eksempel Brygga. For selv om det var mye folk og stor stas i år, så trur jeg ikke det skal mer enn litt regn til for at oppmøtet halveres, og da sliter festivalen med en gang.

Et relatert problem er bookingen. Etter min mening har den vært svak en periode nå. Det henger jo sammen med at man insisterer på store arenaer, og da blir jakten på (kostbare) navn i enkelte tilfeller viktigere enn selve kvaliteten på artistene. Jeg skal ikke nevne navn, men det er ikke tvil om at det har vært mye ræl de siste årene. Særlig eldrebølgen fra England har vært påfallende. I år ga det seg utslag i en nesten tom hall innen Jack Bruce gikk av scenen.

Jeg fatter ikke det enorme fokuset på å ha kjente navn, om det så skal være rockeartister snarere enn bluesartister. Faktum er nemlig at Notodden-publikummet i hovedsak deler seg i to leire; de som ikke går på konserter i det hele tatt (eller maks én i løpet av hele helga) og de som går på hva som helst. Jeg sitter igjen med to spørsmål: Hvor mange færre publikummere hadde kommet på Brygga uten at Buddy Guy (eller andre kjente navn) hadde spilt der? Og hvor mange færre publikummere hadde kommet hvis man langt på vei halverte artistbudsjettet og satset på mindre, ukjente artister over hele linja?

Jeg er temmelig sikker på at NBF har ett av festival-Norges mest trofaste publikums-grunnfjell. Folk kommer nesten uansett for det sosiale og festen. Og selv om publikumstallet skulle falle noe, vil det fortsatt være god økonomi hvis artistutgiftene ble kuttet betraktelig. Antallet solgte billetter er sånn sett urelevant. Utfordringen er å få folk som er i Notodden til å gå på konserter i det hele tatt, samt å beholde (jeg vil nesten gå så langt som å si vinne tilbake) posisjonen som bluesfestivalen som tar sjanser og presenterer artister som folk ikke vet de liker. Da er det vanskelig å komme utenom a) å få inn flere små spillesteder under NBF-paraplyen og b) å tørre å la mindre kjente kvalitetsartister toppe de store spillestedene. Med knutepunktsstatusen burde en slik tankegang være obligatorisk i langt større grad enn hva tilfellet er i dag.

Kort sagt; det er alltid kos på NBF, men musikalsk halter det for de genuint bluesinteresserte. Jeg håper idealismen fortsatt lever i ledelsen der oppe, og at ikke antallet solgte billetter og markedsøkonomi setter premissene i årene fremover.

Foto: Fra artistenes MySpace-sider og pressebilder.