Konsert: Dizzee Rascal

Blå, Oslo, 27. november 2004

Relaterte sider:

Dizzee dropper Oslo

Det var bransjetreff på Blå da Dizzee Rascal spilte opp med sin særegne, britiske versjon av hip hop - eller "grime" som terminologistene skal ha det til. Hele Oslo-menigheten var møtt opp for å hedre Dizzee; Blå var fylt opp av alle fra hip hop-wanabees, via elektronikk-forfedre, til dagens medieynglinger. Mange hadde press i buksa, og alle var klar til å la seg forføre av gatas virkelige parlamentsmann.

Dizzee kjørte et minimalistisk show, med kun én DJ og én MC til å hjelpe seg igjennom strabasene. Det skulle raskt vise seg at det lille crewet var alt som skulle til for å blåse bakoversveis på de fremmøtte. Når rytmen fra I Luv U, fra debutskiva Boy In Da Corner, traff brystpartiet tidlig i settet, ble Blå-publikummet vekket fra lørdagsdvalen. "This isn't music to stand around and look good to," proklamerte Dizzee fra scenen, og vestkantgutta styrta Kronenburgen for å være med på bouncen.

Dizzee utviste ekstreme ferdigheter med mikrofonen, og han burde holdt symposium i pusteteknikk for hele den norske rapbestanden. Maken til rimsiger har ikke jeg opplevd i konsertform tidligere. Hurtigheten og artikulasjonen er imponerende nok på plate, men når Dizzee trekker til scenen er det bare å holde kjeft, respektere og lytte.

Brorparten av materialet var selvsagt hentet fra Dizzees to album, men det ble også gjort plass til nye rim. Det ble servert bra med høydepunkter fra begge utgivelsene, og låter som Knock, Knock, Stop Dat og Jus' A Rascal satt som et skudd. Det tok litt tid å varme opp publikummet denne kjølige novemberkvelden - mange var kanskje litt for opptatt av å se pene ut til å gi seg fullstendig hen til musikken. Det skal sies at midtpartiet i konserten bar preg av for mange gjentagende rytmer og en DJ som insisterte på å avslutte hvert segment ved å spinne vinylen baklengs. Det lukter idétørke når du kjører samme trikset fem-seks ganger på rad.

Konserten tok seg derimot betraktelig opp mot slutten, og publikum var tilstede da Dizzee satt inn det siste giret med Fix Up, Look Sharp og kongelåta Stand Up Tall fra årets utgivelse, Showtime. Hvis du synes bassen er tung på skivene, er det for skarptrommen i et skolekorps å regne i forhold til det som ble levert på Blå. Til tider dundret bassen gjennom marg og bein og etterlot skeive smil på tilhørerne som stod midt i stormangrepet.

Menigheten fikk som fortjent fra Dizzee Rascal. En knall åpning, et litt slapt midtparti, og en knallsterk avslutning. Etter kun én time var det rett ut i kulda igjen.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Mathias Stubø - 1979

(BBE)

Entusiasme, ånd og imperfeksjonisme gjør 1979 til et album for nåtiden, fremtiden og fortiden.

Flere:

Håkan Hellström - Ett Kolikbarns Bekännelser
Koop - Waltz for Koop