Konsert: Brötzmann/Bugge Wesseltoft

Oslo jazzfestival torsdag 18. august 2005

PETER BRÖTZMANN CHICAGO TENTET (Blå)
BUGGE WESSELTOFT NEW CONCEPTION OF JAZZ (John Dee)

Peter Brötzmann er en pionér og stilskaper i fri-jazz, har vært aktiv siden 60-tallet og har siden vært en sentral skikkelse i det europeiske improvisasjonsmiljøet. Musikerne i Peter Brötzmanns Chicago Tentet er alle meritterte og anerkjente musikere. Chicago-alibiet er rising-star saksofonisten Ken Vandermark, grand old multi-instrumentalist Joe McPhee, bassist Kent Kessler og perkusjonist Michael Zerong. På tross av gruppens navn er fire av musikerne svenske: Mats Gustafsson, barisax, Magnus Broo, trompet, Fred Lonberg-Holm, cello og Per-Åke Holmlander, tuba. Gustafsson og Broo kjenner vi blant annet fra henholdsvis The Thing og Atomic, mens Holmlander spiller i blant annet Fredrik Ljungkvists Yun Kan. Norske Paal Nilssen-Love er selvfølgelig også med i denne tentetten, han er jo med overalt hvor det spilles energisk ekspressiv frijazz, og det gjør også denne gruppa.

Selv om total fri-improvisert musikk er forskjellig hver gang og ikke følger noen regler, er allikevel formen underlagt musikkens naturlov: spenning og avspenning, for eksempel at en intens periode avløses av et rolig parti. Av samme grunn begynte denne konserten forsiktig med få instrumenter og lite lyd så bygget det seg gradvis opp til monumentale høyder. Tidlig delte blåserne seg i to bolker, treblåserne Vandermark, Gustafson og Brötzmann i den ene, og messingen Broo, Holmlander og McPhee i den andre, og treblåserne ble naturlig midtpunkt, også visuelt. Når så mange musikere spiller sammen er det viktig at alle får rom og finner seg en plass i lydbildet. Vandermark og Brötzmann fant fort tonen (!) og spilte ofte kvasi-unisont, Broo kunne kutte gjennom med sterke trompet-støt, tubaen druknet nok litt, mens McPhee spilte soloer på det instrumentet han måtte ha for hånden. Cellist Lonberg-Holm var tydelig i lydbildet med sine elektriske effekter, og førte ofte musikken i andre retninger, men det var Brötzmann som var sjefen. Når han øsnket en retning var han tydelig og bestemt ovenfor Vandermark, og etter en stund spredde det seg til resten av ensemblet. Det er spesielt slik kommunikasjon som er fascinerende med denne typen konserter, men det mest fascinerende er når musikken når toppunktet i volum og intensitet. Den lyden disse ti musikerne kan produsere for full maskin er utrolig; det låter som en herlig kakafonisk blanding av amok dyrehage og korps på amfetamin, derfor oppleves også avspenningen som følger svært tilfredstillende. Mest spennende blir det imidlertid når en solist får rom og de andre musikerne gir innspill og kommenterer. Vandermarks samspill med Nilssen-Love var derfor et høydepunkt. De utvekslet rytmiske figurer og backet hverandre opp på en mesterlig måte, og Vandermarks tonale blues-orientering var forløsende i kaoset.

Denne varme konsertkvelden på Blå var salen full av folk som sitret av forventning til denne gruppens prestasjoner. En stor del av publikum virket også som de hadde fulgt Brötzmanns karriere i lang tid, de var iallefall gamle nok til det, men selv om håret var grått lot de seg ikke skremme av utbasunerende skrik og hyl fra basuner og saksofoner, men så ut til å storkose seg. Det gjorde også undertegnede, og det var derfor med tungt hjerte han i embets medfør måtte forlate konserten i pausen, for å få med seg Bugge Wesseltofts konsert på John Dee samme kveld. Men BUGGE WESSELTOFT NEW CONCEPTION OF JAZZ var ikke et dårlig bytte. Når denne gjengen fikk spilt seg varme, sydet og kokte det i salen og på scenen.

Bugges mannskap er for tiden en DJ og en på perkusjon, bassist Ole Morten Vågan, trommis Andreas Bye og Bugge selv på tangenter og knotter. Denne besetningen åpner for at lite trenger være planlagt, fordi det kun er Vågan og Bugge som trenger å forholde seg til hverandre tonalt. Derfor ble det mye spennende jamming over beats og grooves denne kvelden, noe også den uannonserte gjesteartisten Dhaffer Youssef sørget for. Hans uredde opptreden trollbandt publikum, og tilførte mer etno-stemning og variasjon i musikken. Noe som også skapte variasjon var Vågan, Bye og Bugges triojazz-snutt i god og løssluppen stil, med Bugges jazzy rhodespill som drivkraft. Ellers gikk det i fengende temaer over funky groove med sløye beats. Både Bugges tonespråk og den klangbehandlete sounden slekter på fjelljazzen, og dét blir lett klisjépreget. Men med fot for rytmespillet og øre for de små detaljene som utvikler låtene overskygges disse klisjéene, og musikken får flere dimensjoner som gjør at lyttere som graver dypere også blir tilfredsstilt. Det ble definitivt lytterne på John Dee denne kvelden, og etter to-timers lang konsert var publikum i ekstase etter en forrykende oppvisning av electronica-jazz av verdensklasse.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Nuno Canavarro - Plux Quba

(Ama Romanta / Moikai)

I all sin skjøre beskjedenhet er dette et sentralt referansepunkt i moderne elektronika.

Flere:

Sleepy Sun - Fever
Anne Marie Almedal & Erik Honoré & Jan Bang & Nils Chr. Moe-Repstad - Going Nine Ways From Wednesday