• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Kongsberg Jazzfestival: Tribute til Miles og Coltrane

Kongsberghallen - 070706: A Love Supreme og en dose med typisk Molværsk musikk.

Carl Kristian Johansen 

Del på Facebook08.07.06

Miles Davis og John Coltrane er blant de største stilskaperne i moderne jazz, og har hatt enorm innflytelse på sin ettertid. Det største poenget ved begge artistene er nok at de aldri stivnet i ett uttrykk, men hele tiden var i utvikling mot nye former, eller friere former. Med alle de kommersielle risikomomentene det måtte innebære.

Deres innflytelse har også gjort seg gjeldende blant norske aktive musikere av i dag. Det gjelder i stor grad også Coltrane-bandet som åpnet markeringen av det som ville vært Miles/Coltranes 80. år, hvis de hadde vært i live. Petter Wettre, tenorsaksofon, Håvard Wiik, piano, Ingebrigt Håker Flaten, bass, og Paal Nilssen-Love lekte Coltranes mest kjente kvartett som bestod av Coltrane, McCoy Tyner (piano), Jimmy Garrison (bass) og Elvin Jones (trommer), som opererte på første halvdel av 60-tallet.

A Love Supreme (1964) er kanskje den mest kjente platen fra denne kvartetten, og det var nettopp det albumet tribute-kvartetten pløyde gjennom på fredag. I sin helhet. Verken mer eller mindre. En gigantisk nostalgitripp med andre ord, og for så vidt greit nok. Det er slående hvor sterk og vakker musikken fra det albumet er, og det var også egentlig slående hvor dyktige musikerne på fredag, med Wettre i spissen, var til å gjenskape melodiene. Noen store øyeblikks magi, og en generell undring over et nærmest tidløst album.

Etter en måned med fotball-VM var det nesten komisk å høre samtalene i pausen mellom de to konsertene: ”Fy faen, disse gutta kan spille!”, ”Utrolig at de greier å henge med i et så høyt tempo!” og ”De er så samkjørt at det er helt skremmende!”. Det er ikke sikkert språket har utviklet seg like mye som musikken på disse 42 årene, men på en annen side, fotball har kanskje mer til felles med jazz enn vi gjerne tror.

Nils Petter Molvær
Nils Petter Molvær har ikke alltid vært like glad for sammenligningen med Miles Davis, men han stilte opp med sitt band på denne tributen. I motsetning til foregående kvartett spilte ikke Molvær Miles-låter, men sin egen musikk i Khmer-tradisjonen. Det er kanskje en like grei (eller bedre?) måte å vise hvordan innflytelsen fra Miles har sivet inn i hans egen musikk.

På den måten slipper man unna mimrestundene og nostalgipoengene, selv om det ikke er noe galt med det av og til. Og når sant skal sies; det hadde vært fett å fått servert låter som Milestones, E.S.P., Eighty-One, Agitation, Mayisha, Rated X, for å nevne noen.

For er det noe Molvær ikke har arvet fra Miles er det de store endringen i uttrykk over korte perioder. Molvær høres umiskjennelig ut som Molvær, og etter noen år i dette konseptet begynner det strengt tatt å bli kjedelig. Noen endringer i har skjedd i bandet, men lesten er stort sett den samme. Det bygges rundt klart definerte beats, og Molvær samler trådene med sine Miles-aktige trompetstøt. Uten at magien er til stede.