• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Roskilde-vinnerne er kåret

Da er Roskilde-konkurransen vår avsluttet, og to verdige vinnere er kåret. Redaksjonen gratulerer "ball" og "eirik" med sine historier. Begge får to 8-dagers pass tilsendt i posten.

Bjørn Hammershaug 

Del på Facebook01.06.06

Vi takker også alle innsendte bidrag, her var det virkelig mange gode historier. Dessverre kunne vi kåre bare to vinnere, og vi falt til slutt for disse to:

Eiriks fantastiske historie om sin Mars Volta-konsert og Balls rørende fortelling om "groupiemama" på Kovenant/Zeromancer. Du kan lese begge her:

1. Mars Volta av Eirik:

Da jeg var mindre var jeg alltid glad i musikk i alle former, men det var ikke før jeg så videoen til "One Armed Scissor" av At The Drive-In en gang i 2000 at jeg virkelig ble fullstendig oppslukt av et band. Jeg brukte så og si alt jeg hadde av lommepenger på platene deres og drev mine gjevnaldrende til vanvidd med mine gjentatte forsøk på å få dem til å bytte ut Scooter og Blûmchen med eksperimentell post-hardcore fra El Paso i deres minidiscspillere.

Dette funket naturligvis ikke særlig bra, og jeg var relativt ensom i min dyrking av Cedric Bixler og Omar Rodriguez, helt til jeg møtte en likesinnet på videregående som delte min overbevisning om at ATDI var det beste bandet på jord. På dette tidspunktet hadde allerede krangling innad i gruppa ført til at ATDI hadde brutt opp, og at de to krølltoppene (C og O) hadde skapt en gruppe der de mer progressive aspektene av musikken deres fikk utfolde seg, nemlig The Mars Volta. De to tidligste utgivelsene deres fylte en liten bit av tomrommet som ATDI etterlot seg, og forventningene var naturligvis enorme da jeg og min klassekamerat fikk høre rykter at TMV skulle spille på John Dee i Oslo, torsdag 13. november.

Å få bekreftet at dette ryktet stemte førte meg ut i en bølgedal av følelser; ekstrem glede over å endelig skulle få se sine idoler ble raskt avløst av desperasjon utløst av det enkle faktum at jeg bare var 16 år og at jeg ikke hadde noe falsk legitimasjon, langt mindre et utseende som tilsa at jeg lovlig kunne kjøpe alkohol og tobakk på Kiwi..

Så hva gjorde jeg? Jeg gjorde det som alle i min situasjon hadde gjort (og fortsatt gjør), jeg satte i gang en aksjon for å skaffe meg et stykke identifikasjon som i det minste liknet litt på meg, og som kunne øke sjansene mine for å komme meg inn på min første konsert med 18 års aldersgrense. Fra jeg kjøpte billetten til konserten skulle være (konserten ble etterhvert flyttet til betong og skjøvet en dag frem i tid) var det omtrent to måneder, og jeg bestemte meg for at her skulle jeg hvertfall ikke gi meg uten kamp.. Gamle fotballtrenere, bestemødre, blomsterselgere,bekjente av min storesøster og gamle naboer var blant noen av de kontaktene jeg benyttet meg av i min desperate søken etter legitimasjon. De mer obskure metodene jeg tok i bruk inkluderer en gal venninnes kontakter i Thailand (som visstnok livnærte seg ved å selge falske pass på et marked i Phuket) og en slibrig nettside som tilbød "high quality faked mastercards", i en pakke som inkluderte medlemskap på diverse nettsider med pornografisk innhold av mer eller mindre lovlig karakter.. At sistnevnte alternativ ble vraket sier seg selv, men jeg var likevel desperat nok til å gi min skrudde venninne 200 kr for å få sendt et bankkort til Norge med mitt bilde og en annen persons opplysninger.

"Skal du ikke ha et passfoto av meg?" spurte jeg, men venninnen min bare ristet på hodet og sa "Næææh, det ordner vi..".
Ja vel, tenkte jeg, og trodde på henne. To uker senere kommer kortet mitt, og roen over å høre at leg´et var ankommet forsvant brått da jeg fikk se hva jeg faktisk hadde betalt for.. I hånda mi holdt jeg signalgrønt plastikk kort med ordene "UNIERSAL STUDENT CARD". Ja, jeg så riktig.. De hadde stavet "universal" feil. Ikke nok med dette, istedet for et påtrykt bilde var det en liten flik av lamineringen som var åpen enda, med plass til et passbilde av brukeren. Og mitt nye navn? John Smith. Hvorfor ikke bare Ola Nordmann? Eller Mullah Krekar? Det ville i det minste vært litt mer sannsynlig!
Sjokkert mumlet jeg et takk, og forsvant hjem for å kaste "UNIERSAL STUDENT" kortet mitt i søpla. Jeg hadde nå to alternativer igjen. På det ene var jeg 26 år og hadde et gigantisk, sammenhengende øyenbryn. På det andre var jeg 19 år og hadde blondt hår. Jeg gikk for sistnevnte.

Da D-dagen endelig kom, 14.nov, var jeg så kvalm av spenning at jeg knapt klarte å stå på beina. Tanken på å faktisk se konserten var totalt fraværende i hodet mitt. Det eneste jeg tenkte på var hvorvidt jeg ville komme inn, eller om dørvakten bare ville le tørt av meg, brekke armen min og rope frem neste offer.. Stiv av skrekk, kaldsvettende og med ansiktet dekket av den mest ynkelige unnskyldningen for en tredagers-stubb verden noen gang har sett, møtte jeg kameraten min foran Majorstuahuset. Forskjellen på oss to var synlig: Der jeg var omtrent like rolig som en firebarnsmor på 17.mai, var han kulheten selv, vel vitende at han i lommeboka hadde førerkortet til storebroren sin, et spar ess av et falskt leg. Sammen gikk vi de to hundre meterne til Chateau Neuf i det dryppende regnet, uten å si så mye som et ord. Angsten for ikke å komme inn var nesten kvalmende, og da vi kom frem ble jeg stående litt unna, for at kameraten min ikke skulle få pes pga mitt dårlige leg hvis vi gikk inn sammen. Denne ventingen gjorde alt bare enda verre, og jeg ble stående å messe navn og kontonummer, om og om igjen, samtidig som jeg snakket høyt til en imaginær dørvakt om hvorfor jeg ikke hadde med noen flere typer legitimasjon når bildet på bankkortet mitt var så dårlig.. Da en bekreftende tekstmelding fra kompisen min tikket inn, pustet jeg dypt og bega meg mot sperringene. To olmt utseende bolere voktet døra på Betong denne fredagskvelden, og bare synet av dem fikk meg til å gå igjennom trikketider i hodet mitt, bombesikker på at jeg kom til å få en tidlig kveld..

Da det endelig ble min tur var det like før jeg fikk black-out. Jeg prøvde først å gå inn, men ble møtt med en brysk arm som bjeffet "legitimasjon, takk". Med muskler av gele tok jeg frem lommeboken, dro frem det gamle postbankenkortet og førte det mot dørvakta.. Svette hender og litt fraværende koordinasjonsevne gjorde at jeg glapp kortet, som seilte ned i en liten dam av regn og ble liggende å duppe i det skitne vannet foran de blanke boler-bootsene til vakten. Med et ansikt som praktisk talt skrek ut "ÅH FAAAEN" bøyde jeg meg ned og plukket det forsiktig opp, før jeg ga det til den lettere irriterte dørvakten.. På dette tidspunktet dukket scenariet med hånlig latter og brukne underarmer på nytt opp i hodet mitt, og nederlaget var så godt som akseptert. Ut av ingenting ser jeg at den sortkledde strekker en definert underarm mot meg og gir meg kortet tilbake. "Fortsett inn du. Billetter gis i luka". Stum av begeistring og smilende som en nybakt lottovinner forsvant jeg inn i mengden og fant frem til min medsammensvorne.

Og konserten? Har man gledet seg så lenge til en konsert og lagt så mye innsats i å komme inn, kan man vanskelig bli skuffet. Når man tillegg tar i betraktning at Mars Voltas jamming enda ikke hadde nådd idiotiske proporsjoner, er det ikke vanskelig å forstå at denne kvelden fortsatt står frem som en av de mest minneverdige i mitt korte liv.Dette var den første av etterhvert mange gode konsertopplevelser, men jeg kan ikke huske å ha vært så til de grader ekstatisk etter en konsert senere i livet..

Selv om jeg idag er over 18, så er jeg fortsatt ikke sikret adgang til alle konsertene jeg vil inn på. I morgen, for eksempel, spiller Okkervil River på Garage i Oslo, med 20 års leg plikt. Denne kvelden kommer jeg til å benytte meg av legget til en eldre kamerat av meg med rødt hår, og jeg håper at jeg har like mye flaks som den kvelden jeg kom inn på Betong. Man er visst alltid for ung til et eller annet..

2. Ball om Kovenant/Zeromancer:

Haha, jo, jeg har et ganske spesielt minne fra da jeg så Kovenant med Zeromancer i 1999 eller 2000 på Rockefeller. Det var ingenting merkelig med selve konserten - annet enn at de bare spilte én låt fra Nexus Polaris, men det som skjedde i etterkant av konserten kommer jeg ikke til å glemme. Jeg var vel 14 eller 15 år gammel, så jeg var avhengig av å ha med meg en godt voksen følgesvenn for å slippe inn - i dette tilfellet, mamma. Mamma er sporty for alderen, og tar gjerne noen øl når hun er på konsert.

Jeg hadde spilt trommer i noen år og hadde akkurat begynt å snuse på ekstremmetallen, og da hører det med at Hellhammer (trommis i Kovenant, eller mer kjent, Mayhem) virkelig var en av de store gutta. Så, etter konserten fikk jeg øye på han der han stod fremst i salen og pratet med fans og skrev autografer. Jeg gav mamma billetten (og dådyrblikket) og hun, som ikke er spesielt blyg av seg, går opp til han og spør om han kan signere den. Jeg står noen meter bak, og blir selvfølgelig skrekkelig flau når jeg ser hun peke i min retning mens de prater, men jeg kommer nærmere og steller meg ved dem og holder kjeft. Jeg får autografen hans på konsertbilletten, og blir stående. Mamma spør med et glis om hun ikke kunne få autografen hans på puppene sine, og han flirer godt og sier høflig nei. "Et lite kyss da?" hører jeg mamma si. "Hæ!?" tenker jeg, og blir stående som et taust vitne mens moren min kysser min daværende helt og trommeslager i ett av verdens mest omtalte blackmetal-band. Jeg var ganske paff, og jeg ble ganske irritert også, selv om jeg ikke hadde noen grunn til det, sånn egentlig. Hun spurte (med meg som våpen!) om han ikke skulle bli med ut og ta en pils etter at de var ferdige med å rigge ned, og han virket positiv til det. Først da merket jeg at jeg ble litt gira, for det var mye jeg skulle likt å spørre han om.

Vi ble stående å vente en stund, men etter rundt 45 minutter gadd vi ikke mer, og dro for å rekke siste toget hjem istedet. Like greit egentlig, når jeg ser tilbake på det.

Vi ønsker de to en riktig hyggelig tur til Roskilde!