• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Audunbakken 2011

Femten kjeler og en discokule - groove.no var selvfølgelig på plass der legendarisk lapskaus møter store musikkopplevelser.

Del på Facebook16.08.11

Tekst: Nils Brynildsen Sandegren og Ole Øyvind Sand Holth
Foto: Øyvind Rones (klikk på bildet for tilgang til galleri)

Sør-Odal kommune, en regnfull fredag. Det pøsregner, og rundt femten av bygdas bestemødre står sysselsatt over hvert sitt kokekar. De har fått ansvaret for å tilvirke en meget myteomspunnet lapskaus. Tidlig lørdag morgen kjøres kjelene fra sine respektive kjøkken til Disenå skole, og fraktes derfra videre opp den gjørmete skogsbilveien til et gammelt grustak, der et lite, kupert område er gjerdet inn, strødd med flis og dekorert med blomstrete tøystykker og obskøn kunst. Møllspiste sofagrupper står spredd under vindskeive partytelt. En enorm gapahuk er koblet opp med innleid lysrigg og PA-anlegg. Regnet har stilnet. Det er klart for den niende Audunbakkenfestivalen.

På samme tid i hovedstaden: Grooves fotograf plukker opp en innhyret støyekspert og en fyllesjuk asfaltcowboy i Gamlebyen og legger ut på den ni mil lange bilturen mot Odalen. Fra Skarnes manøvrerer de etter håndmalt skilting inn i skogen og fram til den lille elgdassen som er satt av til teltplass for så vel artister som gjester. Alle er sultne, men de må vente ennå litt før lapskausboden åpner.

Sola skinner. Det selges boksøl. How Green Was My Valley går på scenen som kveldens første musikkinnslag. Deretter følger Roy Lønhøiden med fullt band og en jordnær hitparade. Det siger på med publikum; en folkelig lapskaus av lokal ungdom, tilreisende rockere og bortløpne odølinger som har latt seg lokke hjem.

Men alt er ikke akkurat som det pleier. Klokka ni stopper festivalen opp. Alle samles for å synge Til Ungdommen. Etterpå kommer ordføreren i Sør-Odal på scenen og sier noen velvalgte ord til minne om ofrene på Utøya og i Regjeringskvartalet, og avslutter med en oppfordring til alle om å ”gjøre mer av det vi gjorde før”. Neste nummer er et burleskshow framført av jentene fra Pleasure Pain.

Morudes består bare av brødrene Henrik og Amund Maarud, men de klarer å lage mer lyd i skumringen enn mange band med dobbelt så mange musikanter. Festivalområdet er fullt av folk da The Lionheart Brothers går på scenen og leverer en kort og intens konsertopplevelse. Det er blitt bekmørkt. Neste band er Los Plantronics, som også skal ha vært svært gode, men ingen av undertegnede fikk sett konserten da vi var for opptatt med å spise lapskaus.

Siste post på programmet er lokalheltene og det nesten faste Audunbakkeninnslaget Roger Græsberg & the Anti-Music Bonanza - for året og anledningen forsterket som ”the ultimate live show package extravaganza." Seksten personer sterke, inkludert blåsere og strykere, samt i siste låt, under slagordet ”tele mot terror” - åtte telecaster-gitarer på scenen og vill indianerdans i moshpiten.

Etter at grustaket er tømt, sitter en fornøyd gjeng igjen og drikker øl i sofaene bak scenen. Artistene har bare godt å si om festivalen. Morten Øby fra The Lionheart Brothers beskriver den som ”Spasibar i skogen”. Det eneste han kan utsette på kvelden, sier han, er at han ennå ikke har fått smake på den berømmelige lapskausen som alle andre går og gnåler om. Ti sekunder etterpå kommer en tallerken seilende på hjelpevillige hender. Han tar en skje.

– Svært godt, nikker han anerkjennende. – Nesten like god som om jeg skulle lagd den selv.