Slottsfjellfestivalen 2010
En musikkfestival med flere gode norske artister og hyggelig atmosfære. Men også en folkefestival med tidvis kjedelig program, bestående av flere middelmådige internasjonale artister.
Del på Facebook22.07.10
Relaterte sider:
Alle bilder: Anette Karlsen. Flere finner du ved å klikke på bildet og dermed nå inn til fotogalleriet
Slottsfjellfestivalen balanserer på en knivegg. På den ene siden som folkefestival for Tønsberg, på den andre som nasjonal musikkfestival. Dette merkes også på bookingprofilen. I år inkluderte den sikre kort som Sivert Høyem, Donkeyboy og Mew, samt kredible bookinger som Dinosaur JR. og Shining.
Et av de tidlige bandene på festivalens første dag var Cumshots (Timesekspressen fra Oslo til Tønsberg var kraftig forsinket. journ.anm). Selve bandet er kanskje ikke allemannseie, men med folkekjære Kristopher Schau som frontfigur kan man forvente lidderligheter. Og det virket som det var derfor de fleste var der. Tross gode kritikker for deres siste album: A Life Less Necessary, er det noe ubestemmelig, udefinerbart over Cumshots, som ikke helt finner seg selv i det musikalsk. Når bandet ”bare” leverer i sin sedvanlige energiske stil, uten store obskøniteter, blir det derfor en konsert på det jevne.
Da var det mer å hente hos festivalens store trekkplaster, Belle & Sebastian. Selv om konserten åpnet med ukjent materiale fra deres kommende album, Push Barman To Open Old Wounds, var den melankolske gladstemningen akkurat hva som måtte til for å starte festivalen. Anført av de opplagte herrene Stuart Murdoch og Stevie Jackson, stod Belle & Sebastian for publikumsfrieri uten like. Og er det noe festivalpublikum liker, så er det å få skryt for egen innsats og byens pryd. Når bandet i tillegg kan spe på med låter som The Boy With The Arab Strap og Sleep The Clock Around, kunne ikke dette gå galt. Men kanskje manglet den virkelige nerven i konserten, som kunne gjort den mer enn bare rosenrød?
Nils Bech, som spilte parallelt med Sivert Høyem, hadde ingen enkel jobb. Som forventet foretrakk mange Høyem. Likevel, sammen med Bendik Giske og en gardintrapp, fremførte Nils Bech sin underfundige fusion av jazz, elektro og opera med grasiøs innlevelse. I samspill med en teatralsk sceneopptreden, med obligatorisk inntulling i plastikk, var dette en vakker avslutning på første festivaldag. Neste gang dropper kanskje enda flere Sivert Høyem for å se Nils Bech?
Fredag
Det er ingen fornøyelig oppgave å vekke trette festivalmennesker. Dette var kanskje både britiske Rox og arrangørene inneforstått med før hun klokken 16:15 entret scenen. Det var nemlig lite ved hennes opptreden som bar vitne om noe særpreg. Hennes soulpregede stemme, blandet med R&B og reggea-rytmer, forteller lite om en unik artist. Isteden føyer hun seg inn i en endeløs rekke av artister som Amy Whinehouse, Macy Gray, Lauryn Hill osv. For et noe sanseløst publikum var nok kjente rytmer det man ønsket seg mest, og det man fikk.
Noen som definitivt passet inn, utelukkende av musikalske kvaliteter, var Bodø-guttene Kråkesølv. På sin debutplate kan de noen ganger virke tamme, men på Slottsfjell satt alt som ett skudd. Med sin harmoniske, lett eksistensielle nordlandsindie, ga Kråkesølv mye av seg selv, og fikk rikelig tilbake. Den overfylte Baglerscenen badet nemlig samtidig i sol, som strålte på både Kråkesølv, og Tønsbergs gylne kornåkre. Jeg håper det ikke er en overdrivelse å utnevne fremførelsen av låten Privat Regn som festivalens høydepunkt. Om det ikke var det, så la de uansett en rødglødende tråd frem mot undertegnedes forhåndsfavoritt, lørdagens Dinosaur-JR konsert.
Den solskinnsstemningen Kråkesølv hadde skapt, var det Jørgen Munkeby og Shinings oppgave å formørke. Med tunge metallriff og støyete metalljazz var dette en brutal og deilig opplevelse. Og penværet Kråkesølv hadde manet frem? Det var borte. Når turen var kommet til amerikanske Clutch, blåste det nemlig stiv kuling på fjellet. Været kunne boogierockerne gjøre lite med. Verre var det at de synes like lite interessert i publikum. Etter en grei start ble forholdet gjensidig, og man kan vel ikke si annet enn at Clutch skuffet stort. Det var langt mellom de tunge boogie-riffene, bluesen svinget ikke og den rå vokalen uteble.
Lørdag
Kvelertak har fått lite annet enn stående ovasjoner for sitt selvtitulerte debutalbum. Deres liveshow fortjener ingenting mindre. Med et skyhøyt desibelnivå vekket Kvelertak hele Slottsfjellet med et brak på lørdagen. Krysningen mellom hardcore, metall og punk gir dem et lydbilde med et helt unikt driv. De vokale prestasjonene, og flotte riff fra gode, gamle 80-tallet, er samtidig utført med snert og presisjon. Men for all del, det må være lov å dempe lyden litt. De neste to-tre timene var nemlig ørekanalene mine stort sett ubrukelige (og jeg stod langt fra scenen!).
I rene tinnituståken, men med et aldri så lite smil om munnen, gikk jeg videre til neste konsert. Bare for å få tørket smilet av munnen. En fullstappet, men totalt intetsigende konsert med country og rockedamen Lissie ble bare til et øresusvakuum etter Kvelertak. Etter litt nøling kom jeg derfor frem til at det bare var å gjøre seg klar til festivalens kulminasjon, Dinosaur Jr.
Dinosaur Jr er jo selvfølgelig for legender å regne, ingen tvil om det. Og det var nok det mange har fått med seg. For i begynnelsen var det tett med folk. Flere falt imidlertid fra etter hvert som de oppdager at J Masics ikke er noen publikumsfrier, men bare introvert og sær. Med noen få høydepunkter, som fremførelsen av Out There, var ikke dette Dinosaur Jr i sitt rette element. Kanskje burde de spilt på en av de mindre scenene, foran de virkelig interesserte? Det ville kanskje gitt en mer intim og god konsertopplevelse, både for bandet og publikum. Uansett ble dette en ambivalent konsert, hvor jeg ikke greier å bestemme meg om det var Dinosaur Jr. eller publikum det var noe galt med.
Kort oppsummert var det på årets Slottsfjell langt mellom de gode musikalske opplevelsene. Flere av de store, internasjonale artistene skuffet stort. Da tenker jeg ikke bare på Dinosaur JR, men også på artister som Kelis, Foals, Rox og Juliette Lewis.
Festivalens bookingprofil legger samtidig opp til flere forutsigbare, kjedelige artister som Donkeyboy, Mew og Sivert Høyem. Gitt dette resonnementet er faktisk festivalens vinnere de middels etablerte, norske bandene. Både Kvelertak, Kråkesølv og Shining gjorde en meget god figur. Derfor drister jeg meg også til å spørre: Er det ikke bedre å booke gode norske band, fremfor utenlandske middelmådigheter? Eller ville dette ødelagt stemningen, atmosfæren og publikumsoppmøtet?
comments powered by Disqus
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
"Isteden føyer hun seg inn i en endeløs rekke av artister som Amy Whinehouse, Macy Gray, Lauryn Hill osv."
På samme måte som Sivert Høyem føyer seg inn i en endeløs rekke av artister som Bruce Springsteen, Bob Marley og Max Cavalera?
Thomas Flåten
B&S åpnet ganske riktig med en ny låt (og spilte en til som fjerdelåt) som sikkert dukker opp på neste plate, men den kommer nok neppe til å hete Push Barman To Open Old Wounds. Det er nemlig tittelen på den tvers gjennom fantastiske doble samleren (EP-spor og slikt) fra 2005.