Konsert:EL-P
EL-P, Mighty Quin & Mr. Dibbs Vulkan 19. april 2007
Del på Facebook23.04.07
Anette Wiig Bryn, byråd for næring og kultur i Oslo uttalte for et par måneder siden at "Vulkan vil bli et spennende tilskudd til Oslos kulturscener", i forbindelse med at Konsertforeningen Blå ble tildelt 600.000 kroner til etablering av en ny scene på Vulkan. Hun hadde rett. Etter den første konserten i den gamle fabrikkhallen, så er i alle fall ikke jeg i tvil: Det er muligens byens mest spennende lokaler for tiden.
Den enorme hallen i dumpa rett ved Blå rommer svært mange mennesker. Så mange at det er unødvendig å forsøke å fylle den med mindre man har Britney tilgjengelig. Løsningen var det dermed gardiner som avgrenset et område mer egnet for konserter av vanlig størrelse, plass til et eller annet sted mellom fem hundre og tusen mennesker antar jeg (1050 i følge arrangøren, red.anm). Dermed ble det mye tomplass på hver side, og i kombinasjon med de harde betongveggene ble det en skikkelig undergrunnsfølelse over stedet. Jeg hadde følelsen av å være på en illegal fest i et nedlagt fabrikklokale.
Lokalet passet dermed bortimot perfekt til kveldens konsert.
Det var Jamie Way fra California som fikk æren av å varme opp publikum. Han hadde tatt med seg norske Chris Lee som DJ/ sidekick. Det fungerte greit for å få litt bevegelse blant folket, men det ble litt spinkelt. Spesielt i forhold til gjengen som kom etter dem. Jeg har forøvrig sjelden sett en artist som er så stolt av å være på scenen som det Chris Lee var.
I'll Sleep When You're Dead er ikke en direkte politisk skive, men den har sine stunder. Særlig videoen til Smithereens, hvor EL-P stiller i oransje fangekjeledress, Guantanamo style, går ganske direkte i strupen på sitt hjemlands myndigheter. Det var videoens bilde-språk som preget den visuelle delen av konserten.
Michael Andrews' Mad World hadde æren av å åpne showet. Mens låta spilte stormet fire kamuflasje- og balaklava-kledte karer ut på scenen. Og etterhvert kom EL-P i sin oransje kjeledress. Bassen dundret i hele lokalet, og sammen med de soniske angrepene fra sjefsmisantrop EL-P var det det som skulle til for å få salen til å koke. Det enorme inntrykket gjorde at det var svært vanskelig for en stakkars sjel å sortere inntrykkene.
Den apokalyptiske gjengen var knallhard, spesielt i den første halvdelen av konserten. Mighty Quin var en verdig makker til EL-P, og backingen fra Mr. Dibbs var like knall. Sam-spillet dem i mellom minnet en hel del om Company Flow i sine glansdager. Fint det, for EL-Producto alene i halvannen time kan fort bli litt i meste laget. Det var også fint at de hadde tatt med seg en bassgitar og en synth. Det gjorde virkelig underverker for lyden, et-tersom det bidro til et fyldig og bombastisk lydbilde. EL-Ps flow er tight og stødig som fjell. Mannen har ikke problemer med å levere vers som varer et par minutter. Slikt er også en stor fordel når man skal underholde menigheten, for de forventer det samme dystopiske univers, levert med samme høye kvalitet som på plate. 
Det sies at man oppfatter EL-P som rock dersom man stort sett hører på rock, og som hip hop dersom det er det man stort sett hører på. Det tviler jeg ikke på - det er sjeldent jeg har sett en så liten homogen publikumsmasse på en konsert. EL-Ps sceneopptreden var i alle fall et sted midt i mellom hip hop og rock, som Iggy Pop møter Gang Starr.
Det var virkelig tett mellom høydepunktene, noe som kan virke litt underlig dersom man ser på låtlista. Det er ikke åpenbart at så mange av låtene på sisteskiva gjør seg i live-sammenheng, men de gjorde faktisk det. Sammen med Deep Space 9mm og Stepfather Factory, så utgjorde de nye låtene et slags overordnet tema - motstand mot vold og over-grep, og da gjerne overgrep fra myndigheter. Selv om innholdet er alvorlig, så var ikke det noen hindring for å spøke og tulle litt. Som oftest var det krigsherrene i Irak det gikk ut over.
Det er vanskelig å kritisere låtvalget på en kveld som denne. For min del savnet jeg Dead Disnee og the Nang, the Front, the Bush and the Shit fra Fantastic Damage, og jeg kunne gjerne tenke meg noen av Company Flows meget sterke bangers. Og Overly Dramatic Truth ble litt kjedelig, rett og slett. Den ble for monoton og flat til å passe ordentlig inn. Forøvrig er det ikke særlig annet å utsette på konserten, for den var rett og slett fantastisk.
Velkommen tilbake, får jeg foreslå Øyafestivalen i år?
Låtliste:
Mad World
Tasmanian Pain Coaster
Smithereens (Stop Cryin’)
Deep Space 9mm
EMG
Up All Night
Dibbs’ Routine
Run the Numbers
Overly Dramatic Truth
Prison Ship - Habeas Corpses (Draconian Love)
Flyentology
League Of Extraordinary Nobodies
Poisonville Kids No Wins
Stepfather Factory
Tuned Mass Damper
Drive
comments powered by Disqus
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp