
by:Larm 2011: Lukestar
Sentrum Scene 17. februar: Bandet spilte sin første konsert på halvannet år og skapte store forventninger til årets turné.
Del på Facebook18.02.11
Foto: Erlend Wichne
Gitarist og vokalist, Truls Heggero, åpnet konserten på Sentrum Scene alene og overrasket alle med å gjøre seg mer sårbar enn noen gang før. Hans falsett har på ny nådd nye høyer i løpet av det siste året. Etter hvert stupte plutselig bandet inn sammen med ham, og den kraftfulle fiolinlyden til Magnus Moriarty fikk en forløsende effekt på konserten.
Strykeren bidro til å ta noen av sangene skrittet videre, og signaliserer også en viss endring i lydbildet Lukestar presenterer med det kommende albumet Taiga. Der hardcore-gitaren tidligere har dominert låtene, var det kollektivet Lukestar som skapte de mest intense partiene under konserten på Sentrum Scene. På konserten kom dette klarest tilsyne på tittellåta til det nye albumet.
På noen av de kjappeste instrumentalpartiene ble bandet av og til hengende etter sin egen hurtighet, og det var en viss nervøsitet å spore. Men de spilte seg varme, og etter at Lukestar hadde spilt White Shade fra forrige album, virket de veldig komfortable på scenen. Dessverre var det da bare to sanger igjen av settet.
Med en lengre konsert ville vi fått se det beste av Lukestar.
De satser stort i år og håper på å overgå suksessen i 2008. Frontmann, Truls Heggero, mener den nye plata, Taiga, er helstøpt og dynamisk. Selv om dette kanskje ikke var hovedinntrykkene etter konserten på Sentrum Scene, er det absolutt å forvente at Lukestar utover våren og sommeren kommer til å levere indiepop-rock slik kun dette bandet kan.
comments powered by Disqus
Siste anmeldelser
Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er
()
Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.
Tidligere:


Jeg overvar konserten, og dette handlet rett og slett om en litt svakere kopi av det danske bandet Mew, som slo igjennom internasjonalt for 7-8 år siden. Burde ikke dette nevnes i en såpass lang kritikk, eller er man virkelig fornøyd med at norske band er bleke kopier av internasjonale forbilder?