Å besvime på konsert

Chris Brokaw, Mono, 7/12-2002

Det var stusselig lite Oslo-folk som benyttet lørdagsvelden sammen med Bostons smått legendariske Chris Brokaw. Den sympatiske gitaristen/trommisen med fortid og nåtid fra blant andre Codeine, Come og Pullman har spilt med et betydelig antall av de fremste musikerne i dag, og er selv aktuell med sitt glimrende instrumental-album Red Cities (12XU/Tuba). Billig inngang til tross, ikke mange fant veien til Mono for å høre ham fremføre sitt soloshow, men prioriterte vel heller sofakos og hjemmefester - hva vet jeg.

De gikk heller ikke glipp av en tidløs konsert, man skal ikke påstå det, men meget trivelig, alltid velspilt og ganske annerledes en soloplata ble det. Vi kunne dra stolene helt inn til scenekanten, der Brokaw satt med en halvakustisk gitar, tre pedaler til den ene foten og en tamburin tapet til den andre, en stol og en brusflaske. Det var ikke lagt opp til noe fancy sceneshow, men med fokus på selve musikken.

Brokaw har jo et vell av låter å velge fra, og spilte en del fra Red Cities (blant annet Calimoxcho), men også flere nye/uutgitte låter, som en han og Tom Morgan har skrevet for Evan Dandos kommende soloskive. Vi fikk også både Pullman og Codeine-stoff, samt Townes Van Zandts If I Needed You avslutningsvis. Introduksjonen til den fikk meg til å støte ut et lavt "yesss!", men i det stille lokalet hørtes det ut som et negativt "hiss" for Brokaw. Etter at den flaue misforståelsen var oppklart mintes han en annen god "yess"-episode, fra et AA-møte i Austin den 11. september 2001. En mann kom løpende inn i rommet med redsel i blikket og følgende skremmende budskap: "America is under attack!", hvorpå en mann reiste seg og jublet "YESSS!". Endelig, liksom. Men Chris Brokaw dro ikke mange slike historier, han konsentrerte seg om å spille, og med så mye variert materiale ble det aldri kjedelig å følge ham. Han er ingen stor vokalist, men en kledelig naturlig stemme som brøt opp de instrumentale kuttene. Det er likevel som gitarist han har sin styrke, og det var imponerende å se ham bevege seg fra John Fahey-aktig gitarplukking, gjennom bråkete fuzzpartier og til mer tradisjonelle viser. Lyden var også meget god, og Brokaw fortalte etterpå at dette var en av de lydmessig beste stedene han har spilt på, og tenkte midtveis i settet at han burde ha tapet hele konserten. Brokaw er en konsentrert og seriøs artist som Oslo bør vise seg å verdsette neste gang han kommer. Dette var hans femte besøk her (to med Come, to med Steve Wynn), og det er mulig han kommer tilbake allerede til våren i en eller annen sammenheng.

Ellers vil denne Chris Brokaw-konserten huskes særlig godt på grunn av en person som i et øyeblikks uoppmerksomhet vippet stolen utenfor scenekanten etter konserten, og fikk en kraftig sleng bakover. Ganske så groggy etter dette luftige svevet gikk han ut for å trekke frisk luft, og våknet intetanende opp igjen, liggende flat-out midt i veien, med en rekke bekymrede fjes over seg, blant annet en alvorlig Chris Brokaw.

Jepp - det var min første besvimelse (eller en såkalt vasovagal synkope) på konsert, og det var verken fremst på Guns n' Roses, eller hylende etter Robbie Williams, men edru på Chris Brokaw...


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Devendra Banhart - Smokey Rolls Down Thunder Canyon

(XL)

California Here I Come! Cosmic cowboys, lykkejegere og blomsterbarn forenes i Topanga - 40 år siden forrige gang.

Flere:

Loscil - Triple Point
Neurosis & Jarboe - Neurosis & Jarboe