Konsert: Sunn 0)))

Infernofestivalen, John Dee, 26. mars 2005

Relaterte sider:

Inferno: Deicide kommer

Den tre dager lange Infernofestivalen har siden 2001 etablert seg som et kjærkomment tilbud for de som ikke nødvendigvis lar seg friste av rød Swix, Kvikk Lunsj og denslags. Undertegnede skal ikke påberope seg et særlig kjennskap til årets headlinere, som Dissection og Arcturus, har kun et overfladisk forhold til Candlemass og en svak erindring av en tidligere Morbid Angel konsert på Sentrum scene. Mitt eneste formål med årets Inferno var å oppleve amerikanske Sunn 0))) på en norsk scene. Som nest siste band ut på siste dag benyttet jeg likevel muligheten til å infiltrere de svartkleddes fellesskap.

Inferno er årets happening for metalfansen her hjemme, og med norsk black metals sterke posisjon i utlandet tiltrekker den seg også internasjonal oppmerksomhet. Det er derfor mer variasjon i språk og dialekter enn i hårlengde og klesfarger. Festivalgjengerne er en relativt uniformert hop, hovedsaklig fra dødsseriøse med alvorlig blikk, langt hår, bukkeskjegg og en påtatt tung mine til gothere med malte ansikter, tatoveringer, kostymer - og tung mine. Det er en sann blanding av show, sirkus og seriøsitet, der interessen for og dyrkingen av ulike former for hard musikk er fellesnevner. Jeg kan ikke foreta en fornuftig rapport av band og en scene jeg kjenner såpass dårlig, men registrerte at festivalen slett ikke var så fullpakket, svett og intens som jeg hadde forventet.

Sunn 0))) spilte for første gang i Norge under disse omstendighetene, og selv om de på mange måter passer inn i Infernos profil (tungt, massivt, brutalt), kunne nok festivalen gjort mer for å trekke til seg folk fra andre miljøer. Det virket til å være liten blest om bandet på forhånd, og selv snakket jeg med flere som kunne tenkt seg å betalt en litt mindre sum enn 350 kroner for kun denne konserten. Det var da heller ikke stappfullt på John Dee, og bedre plass skulle det bli i løpet av timen de spilte. Det skulle bli en time akkurat så voldsom og total at den strakk seg opp mot mine høyeste forhåpninger. Det ble raskt klart: Dette ville bli en påskeaften utenom det vanlige.

Øksehuggerne Greg Anderson og Stephen O'Malley stilte med en utvidet besetning bestående av blant andre Lasse Marhaug på elektronikk og Attila Csihar (kjent fra Mayhem) på vokal. Hvem og hva som skjedde var ikke lett å få med seg, da hele John Dee lå konstant badet i en røyktåke, til tider var det så tett der inne at det ikke var mulig å se mer enn en meter foran seg. Stemningen ble ytterligere forsterket av en effektiv lyssetting rundt den massive riggen bak på scenen, som gjorde at vi bare skimtet skygger av noen skikkelser der oppe. All var kledd i kappeformede klær som skapte et inntrykk av at vi overvar noe mer enn en konsert - et rituale eller en svart messe, der ingen snakket. Det var ingen pauser. Ingen lufterom.

Ganske presist på slaget midnatt begynte noen seige gitarriff å male langsomt i gang. For noen kunne det sikkert virke som en unaturlig lang intro, men vi som kjenner til bandet visste at det var det selvsagt ikke. De 20 første minuttene benyttet bandet til å etablere seg, i form av stadig voksende larm og et tettere, mer kompakt sound. Da jeg ble tvunget til å sette inn øreproppene merket jeg til min store overraskelse at den dype, lavfrekvente rumlingen som noe overraskende hadde bygget seg opp fra intet og drev innover lokalet med røyken, ikke lot seg stenge ute. Jeg kjente klærne nærmest flagre rundt kroppen, sidemannnen følte han måtte holde fast i lua og det var ikke lenger mulig å se, høre eller føle annet enn det massive trykket fra et sted langt borte i tåkeland.

Etter cirka 20 minutter kom Csihar opp på scenen og startet en messende vokalseanse som ble bearbeidet av de to eplehodene som satt ute på siden. Han holdt det stort sett gående de siste 40 minuttene og bidro ytterligere til å fylle de siste restene av ledig kapasitet i lydmuren. Når jeg tok ut proppene ved en anledning var det som å sette hodet inn i en jetmotor på et fly som letter, en nærmest absurd opplevelse av smertefull nytelse.

Nå holder det selvsagt ikke å spille høyt og sakte for å skape en god konsert - selv om det hjelper - og mye av Sunn 0))) sin styrke ligger selvsagt i det totalt altoppslukende. Men selv om de bygger sin musikk på droner mer enn rytmer, på styrke mer enn variasjon, virker de også bevisste på nødvendigheten av progresjon og oppbygning. Selv om de beveger seg med krabbefart blir det dermed sjelden en statisk opplevelse å følge dette bandets autoritære demonstrasjon av kraft, tyngde og jernvilje.

Stephen O'Malley hevet hånden som tegn på at det var slutt etter cirka en time, og stillheten har aldri virket så overdøvende som akkurat da. Tilløp til jubel etter mer falt selvsagt på sin egen urimelighet, og jeg kunne fly sammen med de andre flaggermusene ut i mørket, med visshet om at vi alle hadde vært vitne til en fantastisk og helt uforglemmelig konsert av dominerende sunn-dro)))ner.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Lionheart Brothers - Matters Of Love And Nature

(Racing Junior)

Steget fra de perfekte poplåtene til de perfekte antipoplåtene er kortere enn man skulle tro.

Flere:

Fuku - I bakvendtland - Fuku synger Alf Prøysen
When - Trippy Happy