Helldorado, Funhouse 13. mai

Helldorado er ute med sin tredje langspiller og presenterte den for Oslo-publikummet på onsdag i et lokale som ødela mye for opplevelsen.

Relaterte sider:

Helldorado

Alle bilder: Chris Erlbeck

Helldorado skviste inn en tur innom Oslo for å holde releasekonsert for østlendinger og eksil-Rogalendinger med platen Sinful Soul, før de satte nesen mot Ankara og Tyrkia. Et Tyrkia som har adoptert låten A Drinking Song og gitt den kultstatus i fotballsammenheng.

Helldorado har i nærmere et ti-år vært det evige undergrundsbandet som har fått strålende anmeldelser i media, men allikevel ikke helt har klart å dra seg ut av skyggen til felles by-band som for eksempel Kaizers Orchestra. Helldorado har på mange måter forblitt Stavangers hemmelige, lille sorte perle. Dessverre endte det med at slippefesten ble holdt på Funhouse, et lokale som etter min mening er for lite for et band av Helldorados kaliber.

At Helldorado har en viss anseelse ute blant det norske folk ble nemlig bekreftet med et bortimot fullstappa Funhouse. Folk stod som sild i tønne bakover i lokalet, og det var heller ikke noe å si på dansegleden til de få som hadde fått plass helt foran.

Bandet startet konserten med Gipsy Fair fra den nye plata, og forsatte videre med hiten Just Like Fire fra The Ballad of Nora Lee (2005). Helldorado har blitt en mann mindre siden sist, og bestod nå kun av Dag Vagle på gitar og vokal, Hans A. Wassvik på bass og Morten Jackmann på trommer. Ikke at det hadde vært plass på scenen til en ekstra, men uttrykket ble tydelig preget av at de nå var en trio istedenfor en kvartett, og når låtene på platene tidvis også er akkompagnert av blåsere og lignende, så var det et amputert lydbilde som ble presentert på Funhouse.

Akustikkmessig var nok ikke lokalet optimal for bandet fra Stavanger. Mellompartiene i stemmen til Vagle forsvant i støy på det mest opptempo-materialet, men kom heldigvis tydeligere frem i de litt mer rolige partiene og låtene, for eksempel på The Ballad of Nora Lee fra albumet med samme navn. For Vagle har absolutt en interessant vokal, og han har nok stjålet noen triks fra legender som Townes Van Zandt. Han dro flere ganger vokalen opp i det nasale for å få frem den kjente americana-sounden, ispedd med en retro-vreng fra mikrofonen legitimerte han at Helldorado ofte blir omtalt innen sjangeren ørkenrock

Trommisen Jackmann viste seg også som en kreativ luring. Midt i settet byttet han ut krakken for å sitte på en forsterker (hvorfor vites ikke, men han kom litt høyere opp). For øvrig startet han konserten med å bruke maracaser istedenfor trommestikker, et triks som ga mer futt til rytmeseksjonen og som jeg med glede hadde sett mer til utover konserten.

På mange måter merket man at Helldorado var blitt mer voksen siden turneen til debutplaten Director’s Cut. Der låtene var røffere og mørkere tidlig på to-tusentallet, var de nå roligere og ikke fullt så morbide. Bandet fremstod også som mer behersket; for der de tidligere jaget rundt på scenen i støvete boots, slitte dongeribukser og hvite singleter var de nå tre veloppdradde menn i bukser uten hull og nystrøket skjorte.

Totalt sett var det en flott kveld på Funhouse. Helldorado viste seg fra sin bedre side selv om fjerdemann var savnet, men en del omstendigheter tilknyttet lokalet gjorde sitt til at det ikke ble så svett og intenst som jeg er sikker på at det kunne blitt på en litt mer egnet plass. Og da som nå, funket nok de gamle låtene best, noe avslutningsnummeret Teenage Queen beviste ettertrykkelig.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Årabrot - Solar Anus

(Fysisk Format)

Årabrot lovet endring. Det har de gitt oss.

Flere:

The Lionheart Brothers - Dizzy Kiss
Funeral Diner - The Underdark