Intervju: Djerv

Djerv har gått i ytterkantene av seg selv for å lage sitt selvtitulerte debutalbum, men blir nok aldri kloke på hva de egentlig er.

Foto: Linn Melum (fra Djervs konsert på Inferno Metal Festival 2011)

- Det er nok metallfolk som har tatt oss mest til seg så langt faktisk. Det har vel kanskje noe med bakgrunnene våre å gjøre også, med Stian fra Trelldom, Erlend fra Stonegard og meg fra Animal Alpha.

Vokalist Agnete Kjølsrud snakker om hvordan Djerv har blitt mottatt så langt, og hun og gitarist Stian Kårstad er i særdeles godt humør nå som debuten endelig er ute blant folk. Men trioen, som i tillegg til Kjølsrud og Kårstad består av trommis Erlend Gjerde, fortsatt til gode å bli kloke på sin egen sound.

- Vi har prøvd å fylle spekteret, prøvd å gå i ytterkantene av det vi har å spille på. Så får vi bare se hvor langt vi kan dra det, forklarer Kårstad.

- Vi tenkte nok i utgangspunktet at det skulle bli mer metall enn det ble, men så merket vi på noen låter at det var skikkelig driv i, mer rock enn metall.

- Men når det er sagt så kan nok de som liker rock gjerne like Djerv like mye som de som liker metall kan finne på å like Djerv.

Jeg nikker og sier meg enig. Jeg slenger ut at den første singelen fra debutalbumet, Madman, til og med egentlig er ganske så pop og venter på reaksjon.

- Ja det er nok mye pop i måten vi gjør ting på, og mest innpakning og riffing som er hentet fra rock og metall, mener Kjølsrud.

Debutanter igjen

De forskjellige bakgrunnene har satt sitt preg på Djerv også, og det handler ikke minst om de forskjellige tilnærmingsmåtene.

- Så lenge man selv synes det er kult, så må man bare gå for det. Det er deilig å bare forholde seg til tre meninger, og tre som man stoler såpass på musikalsk.

- Selv om vi selvfølgelig har tatt med oss det vi kan fra før av, så har vi blitt utfordret på en helt annen måte med Djerv. Tingene jeg har gjort på denne skiva har jeg aldri gjort før, forklarer Kjølsrud.

Å være debutant igjen har ikke bare vært enkelt heller, men det har vært utelukkende positivt for trioen.

- Det var spesielt da vi gikk rundt og hengte opp plakater selv i forkant av by:Larm tidligere i år. Det var i grunn veldig sjarmerende, det er lenge siden sist, sier Kjølsrud og ansiktet lyser enda mer opp. Man må jo faktisk gjøre disse tingene, henge opp plakater, spille inn demoer. Man må jobbe for det uansett hva man har gjort før.

Å være fæl

Uansett hva man sier dog, så er det ingen tvil om at Kjølsrud er en ekstremt viktig brikke i alt Djerv er og gjør. En frontfigur av typen man ikke ser nok av i Norge.

- Å stikke seg ut i Norge er livsfarlig, men nå er det jo ikke slik at jeg stikker meg veldig ut privat.

- På ingen måte, kommer det fra Kårstad. Jeg følte meg nesten litt lurt da jeg begynte i dette bandet, sier han og ler.

- Men hvis noen sier at de ikke liker skiva, så kan du banne på at det er på grunn av vokalen min, skyter Kjølsrud inn.

Det er på ingen måte ubevisst fra Kjølsruds side heller, og er blant annet hennes reaksjon mot middelmådighet generelt.

- Man må tørre å kaste seg ut i det og tørre å være fæl, understreker hun. Jeg er jo veldig opptatt av å ikke være fæl ellers. Stian påstår jo at jeg er prippen.

- Det er store kontraster, sier Kårstad og ler. Tiden vår sammen er ute for denne gangen, og Djerv skal sole seg videre i glansen av sitt ferske debutalbum.

Djerv spiller en rekke klubbkonserter og festivaler denne sommeren, for full oversikt sjekk bandets Facebook-side. Det selvtitulerte debutalbumet er ute nå via Indie Recordings.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Secret Chiefs 3 - Traditionalists – Le Mani Destre Recise Degli Ultimi Uomini

(Mimicry)

Lyden av fortvilelsens, tungetalens og galskapens demoniske skrik, toner av smerte, lidelse og blodtørst.

Flere:

Pinetop Seven - The Night's Bloom
Like Rats From a Sinking Ship - We Get Along Like A House On Fire