Konsert: Blackalicious, Blå, 29/10-02

Ned med monarkiet! Gab for president!

Hva som er det femte elementet i hip hop etter de fire hovedelementene rapping, DJ’ing, graffiti og breaking har alltid vært et tvistespørsmål. Mens Rahzel har gitt ut noen særs gode grunner for at det er beatboxing, har Cypress Hill-fans stemt for cannabisen, Tommy Hillfiger for streetfashion, mens mindre grupperinger har gått for alt fra hoe’s, cash & cars til gode gamle kjærligheten. Og fremdels råder det uenighet, men en ting som er sikkert er at det aldri har vært konsertelementet. Helt siden hip hopens oppvekst fra blockparties til studiobasert utøvelse på overgangen til 80-tallet, har hip hop-konserter blitt sett på som musikkverdenens svar på, uhm, svart-hvitt TV? DAT og ensom rapper gir liksom ikke den store underholdningsverdien.

Men, det har selvfølgelig vært unntak, som poserende Run DMC og bum-rushende Public Enemy, og ikke minst i senere tider har det kommer flere nye modeller, som fullt band-opplegg à la The Roots, sceniske konsept à la Eminem, ta med så stort crew som mulig og lage en helvetes fest, eller ha b-boy show eller mc-/dj-battling. Med andre ord: Det går an.

I kveld er det Blackalicious som skal vise hva Bay Areas hip hop miljø går for på scenen. Et fullsatt Blå er alltid lovende for en intim konsertopplevelse, og ettersom klokken nærmer seg midnatt og ingen oppvarmere eller DJ sørger for underholdning, blir folk mer og mer spente og utålmodige. En svenske som tydeligvis har starta festen tidlig prøver å forklare meg noe muligens veldig dypt om damer og hip hop, mens han prøver å dra noen tydelig selvkomponerte dansetrinn og rapvers. Publiken er klar, allright.

Stemningen stiger et par hakk til når DJ Chief Xcel entrer og gjør klar platene, og ikke lenge etter bryter full jubel løs i det en strålende Gift of Gab inntar scenen sammen med resten av crewet, og setter i gang med den pumpende You Didn’t Know That Though. Crewet består av en meget livlig Lateef The Truth Speaker som fenger publikum helt fra starten av med sin ragga-aktige flow, og to korere som gir kraft til refreng og ekstra farge med myke soulstemmer.

Det er allikevel Gift of Gab som er kveldens stjerne og gjør konserten til den virkelig store og intense opplevelsen den ble. Etter hvert som besetningen slipper den ene energibomben etter den andre, overrasker Gab med sine endeløse variasjoner av stil og rytmer på mikrofonen. En teknikk og tilstedeværelse guder kunne drept for.

MC’ene drar også i gang publikum med på låtene enten med call-and-respond (”when I say brrr, you say stick’em!/brrr” ”STICK’EM!” ”brrr” ”STICK’EM!”), regelrett hyling, eller allsang på schlägeren Deception.

Kveldens kritiske punkt kommer i midlertidig  under fristil-seansen hvor Gab etter gjentatte kjærlighetserklæringer til Oslo, klarer å plassere vår hovedstaden vår i Sweden. Bortsett fra begeistrede hyl fra mitt svenske bekjentskap fra tidligere på kvelden stilner publikum av. Visst er Gab genial, men kan vi godta dette? Gab som ikke skjønner problemet prøver å dra på noen enda heftigere en-pusts-vers. Mumling og tilslag til buing sprer seg. Da går korgutten som har fått med seg missen bort og visker Gab i øret. Aha. Gab stopper og snur seg mot publikum med et unnskyldende smil. Så drar han et nytt improvisert vers, nå om den lange turen fra USA, bussing gjennom Europa og litt for mye trolltobakk (understreket av Amsterdam T-skjoren til flere av artistene) og avslutter med en ”…I’m sorry Norway”. Han er tilgitt på sekundet, og jubelen reiser seg fra et publikum i ekstase.! Der og da kunne selv de mest ihuga monarkistene blant oss kasta Harald på dynga og valgt inn The Gift of Gab til Norges president på livstid.

Men Gab er ikke mannen som hviler på laurbærene og gjør seg klar for litt bokstavgymnastikk. I en låt satt sammen av A To G og Alphabet Aerobics rapper han seg gjennom alfabetet fra ”artificial amateurs, aren't at all amazing / analytically, I assault, animate things”, til "zig zag zombies, zoomin’ to the zenith / zero in zen thoughts, overzealous rhyme zea-lots!", i stadig mer heseblesende tempo og til publikums fascinasjon.

Men godt er visst kort i dag, og etter en knapp time ender morroa (hvor lenge var Adam i Paradis?). Et par ekstranummer er dog obligatorisk. Og mens oppfølgeren til Alphabet Aerobics, Chemical Calisthenics med sin schizofrene temposkiftende beat, og med Gab på slaget, hele tiden med like surrealistisk poesi gir oss liten tvil om at han er en av verdens ypperste ordkunstnere, sender Blackaliciuos aller første singel, den deilige Swan Lake oss av gårde med en behagelig følelse i magen og salig smil om munnen.

Og selv om dørkvakten bestemt mente at Snoop Dog på Rockefeller i '99 var en langt bedre og monumental opptreden, er jeg selv i liten tvil om at dette er noe av det aller, aller beste (dog også korteste) hip hop-opptreden jeg har opplevd på norsk jord.

Terningkast fucking yatzy.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Weeping Willows - Into the Light

(Grandcentral Records)

Weeping Willows leverer et fjellstøtt popalbum, uten en eneste svak låt.

Flere:

Deradoorian - Mind Raft EP
Information - Biomekano