Årets internasjonale plater

Hvis 2011 blir halvparten så bra som 2010 har vært, ja da har vi ekstremt mye bra å glede oss til. Men før vi kommer helt dit så tar vi en gjennomgang av våre internasjonale favorittutgivelser fra året som har gått.

- - - - Åpne spilleliste i WiMP - - - -

1. ARCADE FIRE - THE SUBURBS

Like mye som The Suburbs er rørende tidsklemme-poesi, er det rett og slett et vellykket album. Med insisterende trampeglam, Springsteen-soul, seige strykere, Bowie-boogie og levende synth-lek, alt pakket inn i den inderligheten som kjennetegner alt Arcade Fire rører ved, er The Suburbs et album som vokser for hver gang det spilles.

Les hele anmeldelsen her.

2. KANYE WEST - MY BEAUTIFUL DARK TWISTED FANTASY

Hvorvidt Kanye West er eller prøver å være verdens største drittsekk, er for nåtiden vanskelig å tolke – og jeg velger å tro at det er slik han vil ha det selv. My Beautiful Dark Twisted Fantasy levner likevel et faktum få, hvis noen, kan ta fra han akkurat nå: At den ypperste og mest spennende popmusikken 2010 har å by på, kommer fra Kanye West.

Les hele anmeldelsen her.

3. DEERHUNTER - HALCYON DIGEST

Med låter som Helicopter og Revival har Deerhunter beveget seg mot mer tilgjengelige og lettbente ting - en mer umiddelbar form for retropop som uten tvil har fungert maksimalt for bandet. Fortsatt finner man de deilige sarte elementene, men kombinasjonen av dette og en enda mer pressende popteft har gjort det til Deerhunters kanskje beste album til nå.

4. SUFJAN STEVENS - THE AGE OF ADZ

Nei, dette er neimen ikke langt unna at Sufjan burde få status som vår tids goddamn Mozart. Hvem vet, hadde han hatt muligheten så hadde kanskje til og med den godeste Wolfgang latt seg friste av autotune. Om noen kan tilgis er det uansett Sufjan.

Les hele anmeldelsen her.

5. NO AGE - EVERYTHING IN BETWEEN

Autensistet til Lo-Fi og post-punk-scenen er fremdeles blant de viktigste tingene i No Age sitt univers, og man kan si mye rart om guttas utvikling fra No-Fi og skatepunk på Nouns til de mer kommersielle strømningene på Everything In Between - men det er vanskelig å ta fra gutta bragden de har klart i å bygge bruer mellom alle disse sjangrene, og fremdeles stå igjen med eget materiale.

Les hele anmeldelsen her.

6. THE WALKMEN - LISBON

Lisbon er eit album der det melodiske og raffinerte har gode kår. Lisbon er eit mindre komplekst album enn You & Me. Eit album reinska for overflødig lyd. Der gitaren, vokalen og trommene på kvart sitt vis trer klart fram, i eit reint bilde, og blir tydelige. Men einsretta og gnitent på kontrastar er albumet ikkje. Her er lys og skygge, her er tilfredsheit og misnøye, her er kvile og kløe, her er vellyd og motlyd. Lisbon er tynnkledd og reinskoren, men like fullt kraftfull og frodig. Ja, det går an.

Les hele anmeldelsen her.

7. PHOSPHORESCENT - HERE'S TO TAKING IT EASY

I en tid med så mye nyskapende musikk er det nesten reaksjonært å omfavne denne i så sterk grad. Men kvalitet går som kjent aldri av moten.

Les hele anmeldelsen her.

8. NEIL YOUNG - LE NOISE

Uansett hvilke musikalske rammer som er lagt til grunn, og uavhengig av all den deilige støyen og noget overdrevne bruken av ekko fra Lanois sin side er det fremdeles Youngs politiske snert, og hans evne til å formidle budskapet uten at man egentlig tenker gjennom at det er ett, som er legendens sterkeste våpen.

Les hele anmeldelsen her.

9. THE NATIONAL - HIGH VIOLET

Dei går litt lengre denne gongen. Gjer meir utav seg. Stirer inn i eit større landskap, og skaper ein kraftigare lyd, krassare lyd, meir fasettert lyd.

Les hele anmeldelsen her.

10. BIG BOI - SIR LUCIOUS LEFT FOOT: THE SON OF CHICO DUSTY

Outkast har greid det flere ganger, og Big Boi har greid det med sin første ordentlige soloskive, den fancyfint titulerte Sir Lucius Left Foot... The Son Of Chico Dusty. Big Boi er solo, på ordentlig, endelig. -Øyvind Rones (intervju fra Fan Fanzine)

11. THE BLACK KEYS - BROTHERS

Verdens beste bluesrockduo gjorde kanskje det lureste de kunne gjort da de begynte å samarbeide med Danger Mouse på den forrige plata, Attack & Release. Når de nå gjentok samarbeidet resulterte det i en enda bedre plate igjen! The Black Keys skuffer aldri, ei heller med Brothers.

12. DUNGEN - SKIT I ALLT

Dungen har uttalt at de er lei av å bli kalt et retroband. De vil heller bli omtalt som samtidsmusikk, det som teller er det som skjer her og nå. Skit I Allt er ypperlig kur mot eventuelle høstdepresjoner, deilig melankolsk oppløftende i all sin tidløshet.

Les hele anmeldelsen her.

13. OWEN PALLETT - HEARTLAND

Pallett bringer ikkje dramaet inn på pompøse operatiske, eller pretensjonstyngande, banar. Han held fast i den lettbeinte poptonen. Han drysser ikkje lydar fritt og tankelaust omkring, det er ein dynamisk tanke bakom det meste han gjer. Og symfoniorkesteret kolorerer krokar, krør og små flater, ikkje heile veggar.

Les hele anmeldelsen her.

14. FLYING LOTUS - COSMOGRAMMA

I tillegg til å tangere sine egne prestasjoner så stiller Cosmogramma seg i en stolt rekke av utgivelser som mest sannsynlig kommer til å stå igjen som historiske. DJ Shadows Entroducing, The Avalanches Since I Left You og Burials Untrue. Cosmogramma er minst like essensiell som noen av disse.

Les hele anmeldelsen her.

15. YEASAYER - ODD BLOOD

Odd Blood har på imponerende vis blitt en plate uten noen synlige dødpunkter, og Yeasayer har uten tvil vært gjennom en forvandling, eller en finpuss siden debuten – og det uten å rokke ved grunnpilarene i det yeasayerske uttrykket. Noen vil kanskje savne det utpregede etniske. Men det var begynnelsen av 2000-tallet, da Brooklyn var en smeltedigel av ulik påvirkning fra den (andre- og) tredje verden. Nå er det et nytt tiår – forhåpentligvis et gledens tiår – som skal defineres. Og Yeasayer fornekter seg ikke denne gangen heller.

Les hele anmeldelsen her.

16. HÅKAN HELLSTRÖM - 2 STEG FRÅN PARADISE

Man kan si nesten hva man vil om denne svensken, men det er like fullt vanskelig å mislike han. På 2 Steg Från Paradise har han kanskje laget sitt beste album siden Känn Ingen Sorg For Mig Göteborg. Og det er litt av en prestasjon!

17. SURFER BLOOD - ASTRO COAST

Er du en av de som minnes 90-talls indierock med fornøyelse, eller er du kanskje en av de som aldri har opplevd det og vil vite hva det er? Frykt ikke! Surfer Blood er kommet for å gi deg en opplevelse av de sjeldne. De har virkelig dyrket sine helter i amerikansk indie og surfrock, og de har også klart å skape noe særegent.

Les hele anmeldelsen her.

18. ROBYN - BODY TALK PT. 1

Fra den eksperimentelle og nesten spoken word tilnærmende åpningen Don't Fucking Tell Me What to Do til den smått ironisk lavstemte adapsjonen av den svenske tradisjonssangen Jag Vet En Dejlig Rosa, er Robyn i storform, og oser av en respekt og leken arroganse som kun artister med noen år på baken kan sko seg på.

Les hele anmeldelsen her.

19. BEACH HOUSE - TEEN DREAM

De rosalilla skyer har brakt meg til univers hvor det gode og harmoniske råder, og hvor pastellfarger og fløyel omgir oss. Det er en fin verden.

Les hele anmeldelsen her.

20. ARCHIE BRONSON OUTFIT - COCONUT

De står uten tvil for en leken tilnærming til låtene, kanskje spesielt når det gjelder perkusjon, denne gangen slik som før, og det har gjort at de har greid å utvikle et helt unikt sound. Denne gangen er banalitetene understreket av en særdeles interessant produksjon, gjort av selveste Tim Goldsworthy og bandet selv. Og det er for det meste så antismooth som man får det, men den rufsete og scuzzy produksjonen vi nå sitter med er på ingen måte frastøtende, tvert i mot!

Les hele anmeldelsen her.

Listen er stemt frem av groove.nos journalister.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Kendrick Lamar - To Pimp a Butterfly

(Aftermath / Interscope)

Ei funky reise inn i ei uroleg og samansett sjel, i ei uroleg og uforståelig tid.

Flere:

Paganus - Kalla
Röyksopp - Senior