Dunderdiscoens død

Piledriver 24/11-2002 Last Train, Oslo

De siste åra har jeg vitnet avskjedskonserter med flere av Norges mest særpregede rockeband. Blant andre har Turboneger (nå tilbake igjen) og Anal Babes begge tatt farvel, og på søndag 24/11-2002 takket Piledriver for seg. Bandet ga tidligere i år ut Heavy Electricity (6 av 7 på Groove), ei fantastisk skive som gikk de aller fleste hus forbi. Synd, da det er snakk om årets mest undervurderte norske utgivelse. Konserten måtte jo selvsagt legges til Last Train, stedet som har picturediscutgaven av Staying Up Late With Piledriver som veggklokke.

At ikke Last Train var fullt under avskjeden skyldes kanskje at søndag kveld er hjemmekveld for de fleste, samt at bandet vel aldri har klart å trekke et så stort publikum som de har fortjent. Selv tar jeg meg i å angre på at jeg ikke fikk sett dem mer enn en håndfull ganger. For Piledriver er energirock som gnistrer, også live. Are Kleivan er en vel bevart hemmelighet av en frontmann: Pur dynamitt, full av sinna stemme og glad dans. At publikum ikke var i ekstase på søndag får man håpe skyldtes søndagsfølelsen. Folk avsto fra poging og rølp, men klappet heller høflig mellom låtene.

Når klokka viste midnatt var trioen endelig på scena og sparka i gang noe i nærheten av en time med show. Hovedsakelig valgte de å spille fra Heavy Electricity. De dro faktisk til med de fleste høydepunktene fra denne skiva. I tillegg fikk vi noen gamle godinger, som Bohemian Idiocy, Way Past Curfew og Helluva Guy. Under sistnevnte kunne man vitne Kleivans vekselsvise bruk av tre mikrofoner. Piledrivers særtrekk ligger både i vokalist Kleivans framtoning og de to synkrone gitaristene. I tillegg kombineres aggresjon og popteft på en måte ingen andre gjør, eller dunderdisco som de selv velger å kalle det...

Etter Planet of the Amps ble publikum spurt hvor mange som hadde den på skive. Et fåtall ga lyd fra seg. Dermed ble anledningen benyttet til å dele ut gratiseksemplarer av Heavy Electricity. Helt til slutt klinte de til med den fantastiske Love You All og et lite, kraftfult pyroshow. Dermed var det klart for full lufting av det lille lokalet til tonene av Gene Pitneys Backstage. Tåren i øyekroken var nesten på plass.

Helt til slutt var det utdeling av gratissingelen Goodbye, en CD med et spor og tegninger av gitarist Sindre Wexelsen Goksøyr. Fine tegninger, mens innholdet er 41(!) sekunder farvelstøy. Konserten var et fint farvel. Det som mangla var kanskje at vi som sto og så på gikk bananas, men det var vanskelig å mobilisere krefter et stykke inn i natt til mandag. Jeg observerte både videokamera og båndopptaker under konserten, så kanskje noe av dette blir tilgjengelig for ettertiden.



comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo