Spill Köttpolska!

Hoven Droven - Parkteateret, Oslo 12.12.02

Relaterte sider:

Konsert: Jens Lekman

Ja, denne uvidenheten, du. Den for meg ukjente Norske Folkemusikkscena presenterte under den lokale vignetten ”OsloFOLK” sin siste konsert for høstsemesteret med den svenske folk-kvintetten Hoven Droven. Et ypperlig tiltak spør du meg. Folkepunk midt i tjukkeste Oslo, og endatil et band som man har ønsket å ta en nærmere kikk på uten at jeg egentlig har noe dypere forhold til diskografien.

”Konsertstart kl. 21.00” sto det å lese i programmet på nettet. Et besynderlig tidlig tidspunkt til en fredagskveld å være. Jeg stussa enda litt til da vi troppet opp rene og velstelte kl 20.45 og billetten viste salgsnummer 0012. Nesten tom sal, med andre ord, hvorpå man begynte å danne seg noen meninger om Oslofolks promoavdeling. Imidlertid viste det seg i den følgende timen at folk-folk er som folk flest – det er kulest å komme seint, selv om det betyr at man må stå. Salen fikk et jevnt tilsig, og innen bandet entret en særdeles spartansk scenesetting skallet vel besøkstallet 100 personer. Kjekt!

Hoven Droven startet settet sitt uventet tregt. Jeg var noe overrasket over at det relativt enkle amfirommet skulle behøve å bære så ullen lyd, men det var også noe med tempoet som ikke stemte. De første innslagene av reinlendere og pols ramlet således litt bort uten å gripe interessen for min del. Men så, da veit du, så begynte felegnikkeren Kjell-Erik, godt supplert av saksofonist Jens å snakke litt med salen, og trivselen og humoren snek seg inn gradvis etter hvert som bandet nesten umerkelig økte tempo og intensitet. Repertoaret vekslet umerkelig mellom norsk og svenske kilder til det hele bar preg av en eneste stor forbrødring mellom Norig og Tre Kronor. Og endelig, etter rundt 45 minutter kom det jeg virkelig hadde ventet på; det første nedslaget av tung, tung ”doomfolk”. Gitarist Bo Höglund hadde vært den som led mest under den dårlige lyden, men her ble det med ett muligheter for revansj. Sammen med bass og trommer la han ned tunge, seige kompriff i tilsynelatende tverrgående taktarter til den overliggende og energiske duelleringen mellom fele og saksofon. Herr Höglund er nok den eldste i denne kvintetten med sine 42 år, men under disse seansene var det definitivt hans kåte sprett og ekskursjoner rundt scenen som var de mest ungdommelige.

Foruten å være et meget samspilt lite orkester sanker Hoven Droven mange + på å være uhøytidelige og jordnære i både sin verbale og musikalske kommunikasjon med publikum. De har i tillegg sine egne måter å være nær publikum på; den ene innebærer små humoristiske anekdoter, med ymse ironiseringer over likheter og ulikheter mellom norsk og svensk språk og kultur. Den andre innebærer en fysisk nærhet med publikum, eksemplifisert med øyeblikk der du kan risikere å få Kjell-Eriks fele eller Jens' saksofon opp i snuta under deres vandringer ute blant publikum. Dertil kommer en spontanitet i spillegleden som kan tydeliggjøres med følgende lille passiar som oppsto mellom Kjell-Erik og en intens publikummer:

Kjell-Erik: Som ni ser har vi några av våra CDer till salu där ute i foajén, om ni vill ta med oss hem, menar jag...
Publikummer: Har dere ikke med Hia-Hia?
Kjell-Erik: Va?! (ler) Nä, den är tyvärr slutsold, det är et sånt förfärligt trykk på just den skivan.
Publikummer: Spill Köttpolska, da!
Kjell-Erik: Javisst!!

Det er slike små øyeblikk som får en til å føle at seansen er noe ut over det vanlige både for band og oss som sitter og hører på, og som får oss til å klappe dem inn til to ekstranumre selv etter et en vanvittig lydorgie av et klimaks på det ordinære settet. Sa jeg at jeg koste meg? Hvis ikke sier jeg det nå.



comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo