Black Milk, Blå 16. juli

Hva gjør en som egentlig ikke liker hiphop på konsert med Black Milk? Les om opplevelsen, spasmene og åpenbaringene her.

FOTO: Bjørnar Håland

Så jeg har et anstrengt forhold til hiphop, det er ingen hemmelighet. Men jeg har forsøkt opp til flere ganger å skjønne meg på det. Og uten å skjønne det i den grad jeg kanskje hadde forventet, så har jeg snublet over ting som har vært imponerende fornøyelig til tider. Så det måtte litt overtalelse til for å få meg ned til Blå for å se et av de hotteste hiphop-navnene som koker over i undergrunnen for tiden. Curtis Cross, bedre kjent som Black Milk har gått under min radar, men så er riktignok hiphop-radaren noe begrenset også da.

Jeg kunne slengt ut alskens stereotyper og fordommer mot denne hiphop-kulturen her, men det man ikke har peiling på skal man vel helst ikke uttale seg om. Og de fleste ville jeg i dette tilfellet fått i retur i form av en selvpåført knyttneve. Ok, jeg fikk bling, jeg fikk en ganske så klassisk attitude, jeg fikk baggy jeans og jeg fikk en drøss hell yeahs og fuck yeahs. Jeg fikk også et overraskende pusete publikum som samtidig ga mer tilbake til Black Milk enn mange kan drømme om. Dette selv om det var i form av billige og typiske triks for å få Blå til å skrike hell yeah og fuck yeah til krampen tok dem. Samtidig var det var nesten som om publikum var kollektivt ydmyke på grunn av det som foregikk på scenen.

Og jeg tenkte nok mitt et par ganger i begynnelsen av konserten. Har de folkene spasmer? Har de tatt noe dårlig dop? Har de tourettes? Snakker de et annet språk? Hva skjer med all gestikuleringen? Joda, man følte seg litt Onkel Reisende Mac ute på eventyr til tider, men det som foregikk på scenen tok heldigvis overhånd så snart storslagne synthstrofer iblandet velplasserte beats tydelig sa i fra at nå starter det.

Og selv om det var vanskelig for en nysgjerrigper som meg å holde interessen ved like gjennom den lille timen forestillingen pågikk, så har man da til og med plukket med seg noen nye favoritter. Da den suverent lekne trommisen fikk stødig spillerom på flotte Try fra fjorårets album, Tronic, så kunne det knapt ha hørtes bedre ut.

Hyllesten som ikke er til å unngå for tiden kom også selvfølgelig. Og her tok konserten av i en litt annen retning. Det vi fikk var en versjon av Michael Jacksons Rock With You som rett og slett var en fryd for både øyne og ører. Keyboardist AB stjal hele showet med en så smooth tolkning av popkongen at jeg ble litt satt ut. De endevendte den såklart med litt beats og rapping, men fikk det til å flyte helt glitrende.

Det har skjedd noen få ganger før - i størst grad med ting som Jurassic 5, De La Soul, Busdriver og Blackalicious. Og hvem har vel ikke vært svak for ett og annet Wu Tang Clan, Public Enemy eller A Tribe Called Quest? Sugar Hill Gang også for den saks skyld. Men listen er altså ikke spesielt lang. Om man skal kalle meg ignorant, kresen, idiotisk, eller kanskje helst bare eksklusiv, så gikk jeg uansett inn på Blå med et åpent sinn. Riktignok med lave forventninger samtidig. Men bandet som stod på scenen var intet mindre enn imponerende - den überkule DJen, den fløtepusete keyboardisten og den lekne trommisen. Det var nesten slik at mister Cross selv var overflødig til tider, samtidig som han ledet an en fest av en konsert.

Ble jeg overbevist? Ble jeg lurt? Ble jeg noe mer klok på dette? Jeg vet ærlig talt ikke. Men jeg vet at Black Milk kjørte et gjennomført show fra begynnelse til slutt, med sylskarpe beats og en tettpakket synth som dominerte i minst like stor grad som den unkektelig stødige rapperen. Det var ikke bare en solid hiphop-konsert, som vel var det beste jeg turte å håpe på i forkant, men det ble en bunnsolid konsert, punktum.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo