Motorpsycho

Rockefeller 26.april 2002

Psychodyssè: De er på hjemmebane igjen etter en mindre Europa-turné. Lokalene er, foruten en egen stand av T-skjorter og annet promoutstyr, tjåka fullt. Veggene vibrerer trass i at det er knapp tid sida de sist spilte her, i fjor – da i forbindelse med lanseringa av den forrige skiva, Phanerothyme (2001).

Jeg velger å ta trappa inntil videre – noe som viser seg å være en fatal bommert – nettopp her går den beinharde kjernen inn for å skape tribunefeber. Nuvel. Lokalene fylles til randen (konserten har vært utsolgt i en uke). Klapping og plystring går i bølgedaler før Motorpsycho braker løs. De tre kjernepsychoene Bent, Snah og Gebhardt, pluss den nåmer nesten faste keyboard-traktøren Baard Slagsvold, finner plassene på scenebrettet. Norges særklasse hva rock angår er avslappa, men opplagte skal det snart vise seg. Så er det da ikke alle norske band som har æren av å bli hyllet av en rekke andre band på dobbelt-LP mens de fremdeles eksisterer. Ka sa vi? åpner Bent flirende i det monstermusikken siver ut i lokalene til Rockefeller.

Først gir de oss en putekrig av det vennlige slaget, On My Pillow, en av de solide låtene fra Timothy’s Monster (1994). Det starter, slik bandet selv starta, tungt med kvasse gitarriff og en bass som flekker tenner. Folket ulmer. Ingen venter på morradan’ – vi skal til California. Det er gla’livat gitar og tromme. Vi får millioner kyss og tar i velvillig imot. Deretter går det slag i slag uten pauser, uten chitchat og preik, gutta peiser på. Jeg tar meg selv i å gruble lettere frustrert over hva vi hører på innimellom karamellene, sender SMS-meldinger til kreti og pleti, hiver meg over en musikkjournalist av det sobre slaget. Endelig er det en kis som kan fortelle at bandet serverer materiale fra den kommende skiva (den de ikke har spilt inn enda). I tida framover er Motorpsycho på vei inn i studio for å spille inn nok et album (det trettende albumet står for tur). Overraskelse! Det er bare å hive seg inn i mølja foran i lokalet. Jammen blir det en diskografisk rundreise, flust av skiver besøkes utover kvelden. Stort sett de seinere åras produksjoner: Angels & Daemons At Play (1997), Trust Us (1998), Let Them Eat Cake (2000), Phanerothyme og det nye materialet, som nevnt.

Bandet glir deretter over i lyddimensjonene som etter hvert har blitt selve varemerket. Melodiøse poptendenser, ekskursjoner ut i progrocken, kompromissløse, tyngre, psykedelisk, støymestre, totalkontroll, progressivt orkester. Fyndordene er mange. Selv har jeg funnet en sjelden glede i live-opptakene fra Heavy Metall iz a poze, hardt rock iz a laifschteil (1999) samt The MotorSourceMassacre (2000) fra Kongsberg Jazzfestival (i samarbeid med The Source). Motorpsycho live er nemlig en opplevelse av de få og jeg misunner flettene av de som har opplevd de live i Kongsberg (eia, var vi der) eller i utlandet under Trust Us-turnéen i 1998. Her har bandet, etter sigende, gått hardt inn i de lydsfærene som kveldens konsert vokser ut av. I det minste kan man ane hva gutta har begitt seg inn på: Støymusikken lurer under i form av fiolin, trommemaskin, Deathprods loops, trompet, mellotron, trombone og cello. Fuzz blir til fusion og vann til vin. Helt mot slutten er det reine allsangen på gode gamle Walking On The Water.

Så er det på tide å trimme demoner. Lyskasterne sender hypnotiske stråler utover publikum. Deretter surfer gutta gladelig videre til nabo’n, som Bent sier – The Other Fool fra Let Them Eat Cake. Dette er djevelens verk av en oppdagelsesferd inn i natta. Gitar og bass sender ut riff og toner som rikosjetterer egne og andres musikalske etterlatenskaper. I alt 15 låter som rekker til drøyt timen før et sett bestående av hele åtte ekstralåter avrunder psyhodyssèen, herunder den flotte singelen The Slow Phaseout. Det er bare å gi seg ende over.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Funeral Diner - The Underdark

(Alone Records)

Med The Underdark har emosjonell hardcore fått sin Sgt Pepper!

Flere:

Leonard Cohen - Live at the Isle of Wight 1970
Madder Mortem - Desiderata