Molde jazzfestival: Chick Corea & Gary Burton

Bjørnsonhuset, 17. juli 2007. Årets andre storkonsert på Moldejazz løp også ut fra en gammel plateutgivelse som har jubileum i disse tider.

I november 1972 spilte pianist Chick Corea og vibrafonist Gary Burton inn Crystal Silence, en plate ECM er særdeles stolte av og som stadig roses himmelhøyt. I anledning dette trettifemårsjubileet får platen en ny vår, noe også duoprosjektet har fått. I Molde ble to konserter utsolgt.

Hva skal man si? Man får som man ber. Et duoformat på dette nivået, med denne typen musikere, sitter på en enorm vitalitet, men problemet med slike konserter et at man på forhånd gjerne kan gjette seg til hvordan det vil høres ut. Allerede halvveis ut i andre låt følte jeg at alt hadde blitt spilt, at det som gjensto av musikk kunne man bare surfe på.

Men skal man overleve en god time med to virtuoser, er det ikke bare å lene seg tilbake. Da blir man liggende på overflaten og synes det er ensformig. Denne duoen, denne konserten, måtte lyttes til. Det er ikke som å sette på en fin og rolig plate i stua - slik jeg mistenker at brorparten av til sammen 1800 publikumere har tenkt på forhånd - nei, her måtte det jobbes aktivt. Det jeg snakker om nå er jo lytteteknikk, og jo mer man lytter, jo mer får man ut av det. Hører man på Chick Corea og Gary Burton spille sammen, må man inn under huden på dem begge og plassere seg selv som en tredje medspiller i sfæren som skapes.

Slik oppfattet i hvert fall jeg situasjonen der jeg satt og hadde i gjennomsnitt fem toner per sekund å forholde meg til. De liker å spille fort, disse to.

Men konserten ble alt i alt en storslagen publikumsvinner, som viste et musikerpar som virkelig ga av seg selv og hadde rette typen sjarme på plass. Som for eksempel da Corea på siste ekstranummer tok over to av Burtons fire vibrafonkøller og de sammen spilte Armandos Rhumba. De aldrende mennene er fremdeles varme i trøya.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo