Konsert: Busta Rhymes

Sentrum scene, 16. april: Blant de beste konsertene vår anmelder har sett i Oslo. Men det manglet litt på at den ble legendarisk.

La oss ta det første først. Jeg tror ikke jeg har sett en rapper som er så dyktig musikalsk live som Busta, bortsett fra Jay-Z. Ingen av låtene hans taper noe på en scene hvilket er sjeldent i hip-hop sammenheng hvor innsatsen ofte er laber og rappinga ikke alltid er veldig on point.

Busta har en flow som åpner for feil og faenskap når tempoet økes, men herr Rhymes drar på og gjør det konsekvent feilfritt. Imponerende! Samtidig skal Sentrum Scene få jævla mye skryt for å ha lyd godt over gjennomsnittet. For oss som er vant til å høre vokal drukne i bass på Rockefeller var Sentrum en fryd. Når Busta tillegg har han en hitrekke av en annen verden og en backkatalog omtrent alle rappere kan misunne ham, lå det lenge an til legendarisk kveld i Sentrum.

Etter jævla mye venting for mange forholdsvis unge konsertgjengere gikk Busta, akkompagnert av forholdsvis anonyme Spliff Star på til Also Sprach Zarathustra kvart over elleve. Pompøst og jævlig nok gled Wagner kjapt over i DJ Premier og Ante Up hvor Busta dro remix-verset sitt, og fortsatte med Put Your Hands Where My Eyes Can See. Til et stadig mer høylytt Sentrum Scene som virkelig hadde det moro til mandagskveld (og dermed grusom konsertdag) å være. Busta har nok av karisma, og er åpenbart enormt rutinert når det kommer til livejobbing, og gav det han hadde hele veien.

Selv om publikum nærmest eksploderte når Fire It Up introen ljoma over det svært velstilte anlegget, valgte Busta, tilsynelatende formålsløst, å hysje på publikummet sitt. Og sært nok å dynke han ei jente foran, som nekta å holde kjeft, med tre vannflasker. Egentlig ganske så moro, om han ikke hadde drept en av de drøyeste låtene han har gjort, for aldri å spille mer av den seinere. Men mannen hadde energi nok til å sette fyr på Oslo selv uten sitt anthem.

Make it Clap fungerte som en halvgod erstatning for tapet av Fire It Up og publikum klarte etter hvert å lære seg synkoperingens kunst også. Etter fem minutter klapping var det klart for en jentevennlig del (ifølge Busta selv for at det skulle bli lettere for gutta i lokalet å få mer f...) hvor han la vers over blant annet instrumentalen til Lumidee-hiten Uh Oh og Don't ya av Pussycat Dolls. Kvinnefrieriet kuliminerte med I Know What You Want og I Love My Bitch med allsang fra Sentrum Scene.

Deretter gikk det slag i slag med monsteret Woo Hah, Get High Tonite, Cocaina og In the Ghetto. Noe forstyrra ev en mildt tragisk hasj-seanse midt inni der, hvor en eller annen kid kasta noe pot på scenen. Hasjkidsa og Akerselva-pusherne jubla, så da var det vel all good. Både Cocaina og In the Ghetto fra sistealbumet The Big Bang satt utmerket. What It Is fra Violator-storhetstida funka som faen før kveldens høydepunkt (og Busta Rhymes "workout-del") Break Ya Neck Tre ganger. Mye Jubel. Monsterlåt.

Deretter fikk vi ett (!) vers av fjorårets kjempehit Touch It, ett (!) vers av Gimme Some More og det ene verset han legger på Pass the Curvoisier Part II. Og til slutt mye prat om at vi hadde gjort hip-hop historie sammen og at han hadde hatt det fint

Ikke no' ekstranummer. Litt info om mixtapen til Spliff Star og oppfordring til kjøp av T-skjorter. Og akkurat det var litt skuffende. Jeg ville ha et par låter til for å bli superfornøyd. I stedet ble jeg bare tilfredsstilt.

Kort oppsummert: Låtmaterialet og rutinen til Busta gjorde settet til et av de beste jeg har sett i Oslo selv om jeg savna de to ekstranumrene og den lille ekstra dedikasjonen som hadde gjort konserten legendarisk.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Clientele - Strange Geometry

(Merge)

Tindrende vakker drømmepop fra et av Londons mest oversette band.

Flere:

Belle & Sebastian - Push Barman to Open Old Wounds
Drive-By Truckers - Brighter Than Creation's Dark