Arne Domnérus – en av de nordiske jazzgigantene

Arne Domnérus var en av de ruvende svenske jazz-skikkelsene, skriver grooves Ingmar Wåhlberg i denne artikkelen om giganten som nylig gikk bort, 83 år gammel.

Utallige nordmenn har hørt Arne "Dompan" Domnérus spille. Det er hans varme altsaksofon som åpner fortellingen om Karl-Bertil Jonssons julafton som dukker opp på NRK1 hver julaften. Gutten med den sterke rettferdighetssansen som tar fra de rike og gir til de fattige. Og faren, Tyko Jonsson, som er overbevist om at han har nært en kommunist ved sitt bryst! Domnérus var nok selv (i likhet med Karl-Bertil) aldri noen kommunist; selv om hans mangeårige kompanjong og pianist Jan Johansson ble overvåket av det svenske hemmelige politiet fordi han leste den sovjetiske partiavisa Pravda.

Domnérus var en av de ruvende svenske jazz-skikkelsene; og listen over hans samarbeidspartnere er lang: Lars Gullin, Bengt Hallberg, Jan Johansson, Bent-Arne Wallin, Georg Riedel. Egil Johansen og Bjarne Nerem for å nevne noen. Mange av disse var på et eller annet punkt del av Arne Domnérus Orkester som gjennom et tital år var en institusjon i svensk, og nordisk, jazzliv. Dompan, sammen med Jan Johansson, har nok også vært en inspirasjonskilde for mange moderne norske band. Både In the country, Eple Trio og Tord Gustavssen Trio har noe av den samme åpne og likeverdsprega tilnærminga til jazzen som Arne Domnérus og hans orkester perfeksjonerte utover på 60-tallet.

Orkesteret ble ledet av kapellmester Domnérus og var gjennom hele 50-tallet husband på jazzklubben Nalen i Stockholm. Det var en rimelig stor besetning med rundt 8-9 musikere. De spilte eget materiale samt jazzklassikere arrangert for besetningen. På Nalen, og i folkparkene rundt i hele Sverige spilte orkesteret opp til dans slik at folk kunne svinge og more seg. I Sverige på 1950-tallet var Arne Domnérus Orkester det DDE og Ole-Ivars på mange måter er i dag; et gjennomprofesjonelt band som reiste land og strand rundt og livnærte seg på å spille opp til dans.

Mot slutten av 50-tallet skjedde det imidlertid en drastisk forandring. Rockemusikken, de fuzza gitarene og Elvis kom til vårt fagre naboland, og de akustiske jazzbandene ble utkonkurrert fra de tradisjonelle arenaene. Nalen ble forvandlet til en rockeklubb, noe det fortsatt er, og den samme utviklingen gjaldt folkparkene. Dette stilte Arne Domnérus ovenfor en utfordring: skulle de legge ned sine instrument og finne på noe annet å gjøre, eller skulle de bytte ut dansarenaene med konsertsaler og kirker samt forandre format og komposisjoner? Valget falt på det siste alternativet og gjennom hele 60-tallet forandret Dompan og hans orkester den svenske jazzscenen radikalt.

Bandet hadde en unik stabilitet i sin besetning; under 13 år skjedde det ingen forandringer besetningsmessig. Samspillet som dette førte med seg gjorde at Dompans band utviklet et eget og ganske unikt sound; ledet an av Arne Domnérus sikre og melodiøse altsaksofon-spill. Fokuset på melodiene var alltid sentralt i Dompans band. De improviserte innslagene var ofte ikke basert på akkordanalyser, og oppramsing av skalaer, men var snarere utbroderinger og fabuleringer rundt det melodiske materialet. Jan Johansson og Georg Riedel var hovedleverandøren av materiale til orkesteret utover 60-tallet, og deres komposisjoner tok hensyn til og utnyttet mulighetene i orkesteret til fulle. Bandet hadde noen besetningsmessige spissfindigheter; blant annet med en stor rytmeseksjon med gitar, bass, piano og trommer. Tingene som ble skrevet var svært allsidige; og inspirasjonen kunne like gjerne komme fra Stockhausen som fra svenske folketoner. Variasjonen i materialet var ofte enorm men alt ble holdt sammen av den kollektive musikalske forståelsen og det innarbeidede "soundet".

Etter hvert ble det umulig å for Dompan å drive sitt orkester på kommersiell basis, rockebandene ble for dominerende. På midten av 60-tallet ble derfor Radiojazzgruppen opprettet. Finansiert av staten gjennom Sveriges Radio arvet Radiojazzgruppen de fleste musikerne fra Dompans orkester. Dette bandet fikk et mer renskåret og avant-gardistisk preg og ble en lekestue for hovedsakelig Jan Johanssons mer eksperimentelle sider. Komposisjonene lå ofte i et grenseland mellom det komponerte og et friere improvisatorisk uttrykk. Både Domnérus og Johansson uttrykte en skuffelse over den amerikanske frijazzen (som lå i støpeskjeden på denne tida), da de mente at den ofte munnet ut i monotoni og kriging om oppmerksomhet. Mye av det Radiojazzgruppen drev med var imidlertid preget av de moderne strømningene innenfor jazzen, og det fantes ofte helt åpne og improvisatoriske strekk i materialet som Radiojazzgruppen arbeidet med. Friheten tar seg imidlertid ikke uttrykk i maksimal kraft, tonestyrke og støy men er ofte mer innadvent og fokuserer på å la musikken puste; det arbeides med pauser og stillhet. Det er musikalske implosjoner, snarere enn eksplosjoner.

Det finnes tre plater som er tilgjengelige på CD som dokumenterer Arne Domnérus Orkester og Radiojazzgruppen: Jazz Under the Stars (1964), Den Korta Fristen (1994) og Arne Domnérus Septet in Concert (1993). De tre platene representerer forskjellige faser i Arne Domnérus Orkesters karriere; den første viser gruppen fra en ganske tilgjengelig, melodiøs side og er en av de siste tingene Arne Domnérus Orkester spilte inn. Den Korta Fristen er mer avant-gardistisk i sitt preg, og består av stort sett live-opptak gjort i studio mot slutten av 60-tallet. Arne Domnérus Septet in Concert er et moderne konsertopptak av septetten på en reunion-konsert på begynnelsen av 90-tallet. Denne plata konsentrerer seg i stor grad om folkemusikkinspirert materiale.

Arne Domnérus Orkester
Jazz Under the Stars

1964 / 2004
Capitol Records / EMI (CMCD6412)

Det hele åpnes med Duke Ellingtons It Don't Mean a Thing arrangert for orkesteret av Jan Johansson. Innsatsene i blåserne sitter som støpt, og bassen vandrer hvileløst. En saksofon presenterer temaet; før nestemann tar over i en heseblesende solo; samtidig som messinginnsatsene puster ham i nakken. På slutten roes pulsen noe og låta avsluttes i harmoni. Åpninga på Jazz Under the Stars er definitivt av det fyrrige slaget; men likevel finnes det dynamikk og et sterkt melodiøst fokus. Nettopp disse to faktorene var noen av fellesnevnerne for alle ensemblene der Domnérus var involvert.

Neste låt, Sapristi, er It Don't Mean a Things absolutte motpol. En stille, meditativ melodi som nesten høres folkeviseinspirert ut legger grunnlaget for et telepatisk samspill mellom Rune Gustafsson på akustisk gitar og Arne Domnérus, denne gangen på klarinett. Duoen kommer igjen på den den andre LP-siden, da med en svensk folketone, som de helt enkelt har kalt Visa (observante lyttere vil kjenne denne igjen fra Jan Johanssons Jazz på svenska, da kalt Visa Från Rättvik). Disse to kuttene gir et kjærkomment avbrekk fra storband-soundet og gir plata ekstra dybde og variasjon.

Saluki, Georg Riedels komposisjon oppkalt etter hunden hans er den tredje låta på plata, og er et spennende stykke jazz. Delt inn i flere deler utgjør den det lengste kuttet på hele 12 minutter. Den første delen introduserer en ganske langsom og dvelende melodi. Ut fra denne vokser Arne Domnérus' altsaksofon som improviserer og utbroderer melodien i alle mulige retninger. Den melodiske sikkerheten er slående; det er aldri noen tvil om hvor Dompan vil hen; hans ansatser er uten et fnugg av tvil. Overgangen til den andre, raskere delen, markeres ved en felles saksofon-improvisasjon som vokser ut av Domnérus solo. Det er fascinerende å høre hvordan de andre saksofonistene huker seg på de melodiske idéene fra soloen og klarer å skape en flytende overgang til den raskere og mer vandrende delen som følger, som er dominert av mange, kortere solistiske innslag. Dette varer imidlertid ganske kort før en en lyrisk melodi tar over. Denne kontrasterer fint mot det foregående, før det roes helt ned med en lengre bass-solo. Til slutt vender det opprinnelige temaet tilbake i en koda som avslutter låta. Saluki er på mange måter karakteristisk for orkesteret musikalske profil. Musikken er dynamisk og søkende på samme tid som den er utpreget melodisk og overraskende lett-tilgjengelig. Det dveles ikke ved hver del og det finnes en naturlig progresjon i hele låta.

Dette kan ha med å gjøre at låtene som finnes på denne plata ble utformet og skrevet for å fremføres live på en utendørsscene i Solliden, Stockholm på sensommeren 1964. Låtene måtte kommunisere til publikummet i benkeradene, samtidig som det måtte være en utfordring og morsomt å spille for orkesteret. Denne balansegangen takler Georg Riedel og Jan Johansson, de to hovedsaklige bidragsyterne og arrangørene, utrolig godt og denne plata er kanskje det fremste eksempelet på nettopp det. Musikken puster og kommuniserer, samtidig som den ikke henfaller til å bli taffeljazz uten noen videre musikalsk verdi.

På den andre LP-siden finnes det kortere låter, en skrevet av Jan Johansson, en av Georg Riedel og en arrangert av trompetisten Bosse Broberg. Alle er interessante låter og domineres av det gjennomgående utrolig høye nivået orkesteret holdt på denne tiden. Denne plata er en jazzklassiker, med mange av de aller fineste svenske jazzmusikerne i storform.

Jan Johansson och Radiojazzgruppen
Den Korta Fristen

Utgivelsesår: 1994 (innspillinger fra 1967/68)
Heptagon (HECD-001)

"Ju fullare och gladare spelmännen blev, desto vemodigare och mera i moll gick låtarna. Hugo Alfvén hadde en teori om att detta hade något med det svenska folklynnet att göra." (Jan Johansson)

Leken, barnlig fantasi-avantgardistisk storband-frijazz. Arne Domnérus Orkester er nedlagt, alle kommersielle hensyn farer, og Den Korta Fristen står igjen som et fascinerende testamente over Jan Johanssons mest freaky sider. Glimten i øyet er hele tiden til stede, samtidig som materialet ofte er mollstemt. Dette manifesterer seg allerede før plata er kommet i spilleren, det er nok å øyne gjennom titlene. Hej Blues, Het Sommar, Generalen Kommer Hem og den påfølgende lange Generalens Dröm. Man skal kanskje ikke legge for mye i disse titlene, men det er moro å assosiere musikken med dem.

Bak den muntre tittelen Hej Blues finnes det en tung, nesten umenneskelig dyster komposisjon, med en gjennomgående lang alt-saksofonsolo av Arne Domnérus. Låta svinger overhodet ikke, her finnes bare stille enkeltslag på cymbaler, unisont med kontrabassen. Dompans solo er et vågestykke, med en kreativitet og melodiøsitet som er imponerende; samtidig som den understreker låtas iboende sortunge karakter. Het Sommar er en voldsom sak med en hvinende trompet som ligger helt i det øverste registret. Det høres nesten ut som om asfalten skal flerres bort av den stekende sommersolen.

Generalen Kommer Hem er skrevet for Lennart Åberg; og som blir en showcase for hans improviasjonsferdigheter. Gjennom hele låta ligger hans sopransaks-solo over en bluesfigur som går igjen og igjen. Først bare i pianoet, mens resten av bandet kommer inn med usannsynlige innsatser. Etter hvert speiles pianofiguren i hele bandet, før alt plutselig skrelles bort. Bare pianoet og Åbergs saksofon står igjen. Musikken skaper bilder i mitt hode. Generalen kommer hjem, kanskje havner han og kona i en krangel? Kanskje stikker kona og smeller i døra på turen ut (den plutselige stillheten)? Generalens Dröm, med et frijazzlignende tonespråk fortsetter i den samme gata. Her er hele bandet i sving med usannsynlige innsatser; og det er fullstendig umulig å vite hva som er notert og improvisert. Det kommer et stort crescendo omtrent halvveis som det ender opp i en lang mørk messing-akkord (som aller mest høres ut som hurtigrutas fløyte) før en voldsom atonal pianosolo avslutter frijazz-delen. Deretter følger det to- tre minutter med tamburiner og andre perkusjonsinstrumenter, og over dette hviler stille, skiftende piano-, klarinett- og saksofonakkorder. Hva er det generalen drømmer? Er det et voldsomt, skrikende mareritt, før det hele munner ut i en slags disharmonisk stillhet? Uansett er det cinematisk og dramatisk musikk.

Hele plata er preget av en nysgjerrighet, en kollektiv vilje til å prøve ut nye idéer, hvor enn utrolige de måtte virke. Mange av de nye komposisjonene fikk da også en rimelig lunken mottagelse; hvorfor skulle den svenske staten betale for slikt tøv? Var musikerne seriøse, eller køddet de? Ingen visste, kanskje ikke musikerne selv engang. Likevel ligger det en sterk musikkformidling mellom rillene på Den Korta Fristen, for å ikke nevne noen fantastiske musikalske prestasjoner.

Jan Johanssons utrolige kontroll og kreativitet kommer til syne på spor som tittelkuttet og den tidligere nevnte Generalens Dröm. Det synes utrolig at den samme mannen som har skapt den utrolig vakre og vevre Visa Från Utanmyra kan skape en såpass rasende og aggressiv solo som oppløsningen i Generalens Dröm. Blant de mer underholdende og tilgjengelige sporene finnes Samba Triste, en svingende samba med en lang solo av Rune Gustafsson på akustisk gitar, som følges tett av Egil Johansen og Georg Riedel. Egentlig et rent trionummer, men blåserne kommer inn og understreker den svingende følelsen i låtens midtparti. Vals Från Delsbo er Jan Johansson som de fleste kjenner ham; et romantisk kyss til folkemusikken, denne gangen kledd i vakker storbanddrakt. Fem Spelor er kanskje den låta som i sterkest grad fjerner seg fra jazz-idealet. Nesten helt og holdent strippet for improvisasjon presenterer den fem miniatyrer (spelor) inspirert av datidas samtidskomponister som Stockhausen mfl. Her jobbes det også intensivt med pausene. Plutselig stopper alt opp; og lytteren holdes i spenning helt til musikken flyter videre. Dette gjelder også Hej Blues og andre låter på plata. Et annet slående fellestrekk for mange av låtene er den store dynamikken, som manifesterer seg på ulike måter. Noen ganger er det lange, storslagne crescendoer, andre ganger brytes det sterke plutselig av (som i de to låtene om generalen), andre ganger holdes alt veldig stille, som i den fløyte- og perkusjonspregede Vedergällningen. Og noen ganger er det utrolig sterkt, atonalt og abstrakt aggressivt, som i den avsluttende Vänliga Hälsningar.

Det er en sterk utvikling som har skjedd mellom Jazz Under Stars fra 1964 og disse opptakene som er fra 1967 og 1968. På tross av at lite eller ingenting har skjedd besetningsmessig høres det ut som om bandet har gjennomgått en transformasjon. Viljen til å underholde er minimert, mens viljen til å kommunisere musikalsk fortsatt er veldig sterkt til stede. Musikken er ikke sær for særhetens skyld (kanskje snarere skøyeraktig), men musikerne og ikke minst Jan Johansson hadde nok en trang til å finne et nytt musikalsk uttrykk og ekspandere utenfor det etablerte jazz-idealet. Det er naturlig å trekke en parallell til Miles Davis som i samme tidsperiode "går elektrisk" med de to platene In a Silent Way og Bitches Brew. Det finnes få, eller ingen fellespunkt mellom musikken på Den Korta Fristen og Miles' innspillinger på denne tiden, men interessen og viljen til å finne nye uttrykksformer er likevel felles for dem begge. For meg er Radiojazzgruppens resultat vel så interessant som Miles' store, elektriske strukturer, og jeg anbefaler Den Korta Fristen til alle med et åpent og nysgjerrig musikalsk sinn. I mitt hode er Den Korta Fristen en av de skjulte nordiske jazzperlene.

Arne Domnérus Septet
Arne Domnérus Septet in Concert

1997
Caprice Records (CAP 21526)

Det har gått i underkant av tredve år siden opptakene til Den Korta Fristen ble gjort. Jan Johansson har vært død i omtrent like lang tid etter den tragiske bilulykken som tok hans liv i 1968. Arne Domnérus har fortsatt sin musikalske gjerning og beveget seg i alle mulige musikalske retninger. Han forlot Radiojazzgruppen i 1978 og fant andre utløp for sin musikalitet; ofte i mindre konstellasjoner. I 1996 bestemmer imidlertid Dompan seg for å samle orkesteret en siste gang og det blir en gjenforeningsturné med de gamle gutta. Domnérus selv er blitt 72, og er den eldste av musikerne. Den siste konserten på denne turnéen, som fant sted på Estrad i Södertälje, blir festet til tape og i 1997 utgitt på Caprice Records.

Det er både kjent og ukjent materiale på denne utgivelsen, men alt sammen er melodiøst, lekent og til tider utrolig heftig. Ballet åpner med den særegne Blues För Mörkret och Ljuset, signert Georg Riedel. Stykket åpner rolig med en mollstemt melodi. I låtens midtdel brytes imidlertid stemninga, og i stedet kommer det en rask, repetitiv figur i pianoet og bassen som Bosse Broberg improviserer over, høyt oppe i registret. Etter ham kommer Rune Gustafsson med en gitarsolo som på fascinerende vis fører oss tilbake til det opprinnelige temaet (samtidig som en muta trompet minner oss om den fyrrige midtdelen). En oppfinnsom og kreativ komposisjon, utført med bravur av septetten.

Deretter følger tre russiske folketoner, alle gjort kjent av Jan Johannson på det legendariske albumet Jazz på Ryska. Her er de arrangert for et større ensemble, og Pråmdragarsång ligger ganske langt fra den versjonen som vi kjenner fra Jan Johanssons hånd. På et bluesy, nesten bakstreversk vis beveger låta seg framover. Groovet er langsomt og ikke svingende i det hele tatt, i alle fall ikke på noe konvensjonelt jazz-vis. I løpet av Arne Domnérus solo snur imidlertid Georg Riedel og Egil Johansen på en femøring og glir inn i et konvensjonelt svingende jazz-groove en liten stund, før de like plutselig returnerer til det foregående bakstreverske usvingete. Lekfullt og barnlig, og et eksempel på en nesten empatisk musikalsk kommunikasjon mellom musikerne. Også Visa Från Utanmyra finnes med her, tolket på et eget vis av Bengt Hallberg ved flygelet.

Det finnes to lengre "verk" på denne plata; Jan Johanssons Mobil III og suiten Äventyr i Jazz och Folkton. Mobil III er en sats fra et verk som Johansson opprinnelig skrev for ballett. Et mangefasettert stykke musikk, som forvandler seg mange ganger på veien. Noen ganger er det lavmælt, noen ganger eksplosivt, men hele veien tonalt ganske lettforståelig, i motsetning til mye av musikken på Den Korta Fristen. Versjonen på denne plata er hele 13 minutter (den opprinnelige studioversjonen er på seks) og viser bredden i septettens musikalske uttrykk til fulle.

Suiten som avslutter plata er Äventyr i Jazz och Folkton. Idéen om denne suiten kom opprinnelig fra Jan Johansson midt på 60-tallet, og var et forsøk på å nå ut til nye publikumsgrupper. Som nevnt tidligere søkte Domnérus nye arenaer for sin musikk, og som en del av dette skaptes Äventyr i Jazz och Folkton. Satt sammen som en semikomponert suite av svenske folketoner var dette en utskytningsrampe for fabuleringer og improvisatoriske strekk fra septettens side. På 60- og 70-tallet ble denne suiten ofte gjort i samarbeid med kor; og framføringene ble som regel gjort i kirker rundt omkring i Sverige. I en av de siste intervjuene gjort med Dompan, humrer han litt over dette. Både musikerne og korene var i begynnelsen skeptiske til dette ukonvensjonelle samarbeidet, og Johansson ble litt uglesett for å ha kommet med idéen. Etter hvert fikk imidlertid både begge gruppene en felles musikalsk forståelse, og til slutt bidro endog korene i de improviserte delene.

Den versjonen som finnes på denne plata er helt instrumental og mange vil nok kjenne igjen melodiene fra Jazz på svenska. Musikerne har hovedansvaret for hver sin melodi; Arne Domnérus åpner ballet med en usedvanlig kraftfull altsaksofon-solo. Deretter presenterer musikerne seg én etter én. Strukturen er ofte den samme; først presenteres melodien i all enkelhet, før solisten og de andre musikerne slutter seg til og kommer med musikalske innspill og idéer. Til slutt kommer melodien til en naturlig slutt, og bandet bygger i fellesskap bro til den neste melodien i suiten.

Gjennom hele plata, men i særdeleshet i denne suiten, er det nesten helt umulig å vite hva som er improvisert og hva som er bestemt på forhånd. Dette er i og for seg helt uinteressant, men i mange andre jazzsammenhenger kan det være ganske enkelt å identifisere de ulike delene. Her smelter alt sammen til én helhet, og igjen står bare det viktigste: det musikalske budskapet.

Arne Domnérus Septet in Concert er kanskje den lettest tilgjengelige platen av de tre jeg har omtalt, samtidig som den viser hvordan den svenske jazzen ble tvunget til forandring i løpet av 60-tallet. Der Jazz Under the Stars viser den mer reindyrkede jazz-siden av Dompans orkester, og Den Korta Fristen er total freakout, er denne platen en slags middelvei, og en god introduksjon til Domnérus', Johanssons og Riedels musikalske univers.

Foto er fra omslagene og tatt av Paul G. Deker og Jan Johannisson


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo