Festival: Pstereo 2008 - fredag

Øyvind Rones rapporterer fra fredagens festivalbegivenheter i Trondheim; Loney Dear, Múm, Shy Child, Datarock og Bob Hund.

Fredag 22. august. Marinen, Trondheim

I sitt andre leveår skjer det ting for Pstereo som er bevis på en vilje og ambisjon om å bli værende en stund. Det er kanskje ikke den letteste tiden å starte en ny festival akkurat nå, i kjølvannet av de mange rundt om i Europa som på grunn av festivaloverfloden nå forsvinner, inkludert vår egen Quart. Pstereo på sin side har ved hjelp av småeklektisk booking, samt en profil som gir inntrykk av at den allerede er en institusjon i byen, alle forutsetninger for å overleve. Forhåpentligvis.

For en festival på denne størrelsen, ikke særlig stor både med tanke på programstørrelse og publikum, så er den ganske så unik. Årets utgave skilter med et knippe kjente og ukjente norske og internasjonale artister, inkludert de obligatoriske i form av Dum Dum Boys og, i Trondheimssammenheng, Johndoe. Så plutselig finner man navn som Shy Child midt i blant headlinerene, et av de hippeste bandene på planeten for øyeblikket. Så den kritikerroste svensken Loney, Dear, det islandske orkesteret Múm og Norges mest hardtarbeidende band for øyeblikket, Datarock. Og Lillebjørn Nilsen, selvfølgelig. Hvis festivalen bevisst forsøker å unngå å bli satt i bås, så kan man vel trygt si at de har lykkes.

LONEY, DEAR fikk æren av å åpne festivalen for undertegnede, og leverte et koselig nok sett, som bare ble forstyrret av det som helt tydelig var et band som var litt rustne. Ryggsekken til Nils-Emil Svanängen er nå to album tung, og Loney, Noir var naturlig nok tyngst representert. I Am John er en triumf i solskinnspop, og var så visst det også her, i det som ellers var et greit nok men litt stivt sett.

For MÚM var det ikke like enkelt. Voldsomme lydproblemer i begynnelsen ble reddet av den islandske sjarmen de syv i bandet alle har. Da all lyd brått forsvant var de syv ansiktsuttrykkene underholdning i seg selv. Synd for musikken, selvfølgelig. Da lyden forsvant for andre gang, så det absolutt ikke lyst ut. Men på tredje forsøk gikk det endelig, dog vet jeg ikke om dette forkortet settet såpass at de måtte utelate nydelige Green Grass Of Tunnel. Eller om den var planlagt utelatt. Og om de første skivene til Mum kunne blitt avblåst som tilnærmet Sigur Rós-kopier, så burde det basstunge sceneshowet avkrefte den slags. De har fått oppleve på godt og vondt å være fra samme land som profiler som Sigur Rós og Björk. At nettopp Green Grass Of Tunnel var avgjørende for gjennombruddet er den låta fra Múm som ligner mest på Sigur Rós er vel neppe tilfeldig. Heller ikke at vokalen iblant skylder litt til uskyldig alvesang à la Björk. Deres opptreden på Elvescenen ble i alle fall alt det man kunne forvente fra en Múm konsert, inkludert litt ekstra sjarm.

SHY CHILD var, på tross og/eller på grunn av at de kanskje er klodens hippeste band, en relativt spenstig booking. De har ikke fått mye spilletid her til lands, og dette er deres første besøk her. Dette er et av de siste showene de spiller før de skal gjøre ferdig arbeid på deres fjerde album. De to inntok scenen til et så å si tomt festivalområde, men før første låt var over var tilstandene mer slik de burde være på en Shy Child konsert. Omtrent hele tredjeskiva, Noise Won't Stop, ble spilt. Den latterlig catchy singelen Drop The Phone var et naturlig høydepunkt, men også låter som The Volume og Summer var med på å gjøre denne konserten smålegendarisk. Det finnes rett og slett ikke nok band i verden som bruker keytar. Shy Child er i alle fall tidenes tøffeste sådan, og det beviste de til gangs på Elvescenen.

To minutter etter at Shy Child hadde takket for seg, gikk kompisene i DATAROCK ut på Kanonscenen på den andre siden av festivalområdet. Helt fra starten av var det tydelig at de har lagt om til et mye mer heavy show enn tidligere. Nå er det da godt over to år siden jeg sist så dem, og denne gangen hadde de blant annet Norges trommeguru Tarjei Strøm med på lasset. Det mer bråkete uttrykket kler Datarock svært godt, og de har gått fra å være et lite tulleband med et knippe catchy låter, til å bli et gjennomgående solid og spennende band, som mest sannsynlig er, og kommer til å være, Norges ledende i nærmeste fremtid. USA, Australia og UK har alle blitt sjarmert, og det virker faktisk som det er Norge som har hengt etter. Fortsetter Datarock med slike show, så har vi mye å se frem til. I Want To Dance With My Daddy er rett og slett genial psychpop som jeg aldri blir lei av, og Hair er fortsatt like morsom fem år senere. Og når Fredrik Saroea på Bulldozer skriker "BMX! BETTER THAN SEX!" med brutale gitarer og frenetisk tromming ved sin side, så blir det bare enda mer tydelig at dette er et band som har funnet den perfekte balansen når det gjelder sitt liveshow.

Så var det BOB HUND, da. De fleste musikkinteresserte her til lands har vel et forhold til dette bandet med tidenes hesligste dialekt skulle jeg tro, og jeg for min del var i taket når den uungåelige nyheten om Bob Hund-gjenforeningen ble annonsert. Bergman Rock var kurant nok det, men aldri full klaff. Savnet av Bob Hund var faktisk større enn det jeg hadde trodd på forhånd, og når de tidlig i settet fyrer løs Dansa Efter Min Pipa, Nu Är Det Revolution På Gång og Skall Du Hänga Med? Nä! så blir man varm i kroppen, selv på en kald Trondheimskveld. Thomas Öberg er fortsatt flinkest i verden til å danse også, og det er alltid fest når Bob Hund spiller. De har nok levert bedre fester før, men samtidig så kan det egentlig ikke slå feil når Öberg er i form.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo