• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Øya 2011: Janelle Monáe

Janelle Monáe er noe av det beste som har skjedd Øyafestivalen på årevis.

Tor Hernan Floor 

Del på Facebook11.08.11

Foto: Bjørnar Håland / Øyafoto

Jeg har en venn som påstår at alle mennesker i Norge kjenner noen som har «The Miseducation of Lauryn Hill» i hylla, og så langt i livet mener han at han ikke har tatt feil. Lauryn Hill var med på å bryte ned aksepten for soul og kommersialisere måten musikksjangeren ble oppfattet, selv i et så «hvitt» land som Norge. Likevel har soul (med et par få hederlige unntak) hatt en lavperiode i popularitet siden 90-tallet, og årsaken er simpelthen at det er for få artister som klarer å rendyrke profilen, samtidig som de innfrir plateselskapenes krav til salg underveis.

Fra Kansas City, Usa, kommer Janelle Monáe, en artist som siden 2007 har vært en undergrunnsbuzz for kjennere i rap og soulmiljøene i statene. Det var plateselskapet Bad Boy (som er eid av P.Diddy) som oppdaget henne først, og gav ut den høyst oversette platen «Metropolis: Suite I (The Chase)». Monáe er likevel best kjent for å være Outkast-rapper Big Bois protegè, og rappereren har arbeidet aktivt siden debuten med å gjøre henne til en allmenn kjent artist.

Når man står ved Sjøsiden og opplever Janelle Monáe live, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor. Hun har helt klart noe få andre artister har, og vet å bruke det for hva det er verdt. På scenen har hun med seg et helt orkester, noen dansere og bøttevis med sjarm, koregrafi og karisma. Det er ingenting «falskt» ved selve fremtoningen, og selv da låtmaterialet tipper ned på balladenivå, har hun publikum i sin hule hånd. Ikke at det er spesielt vanskelig når man åpner konserten med en trippelhit fra albumet The Archandroid, men personlig må jeg si at jeg er overrasket over hvor dedikert det norske publikummet virket til en sjanger som ikke er kjent for å selge veldig mye her til lands. Dette er noe av det vakreste ved å være på Øyafestivalen, det finnes øyeblikk hvor menneskemengden kollektivt oppdager at dette er noe vi bare må ta av til, og er du så heldig å stå midt i det når det skjer, har du ikke mye annet valg enn å gjøre det samme.

I tilfellet Janelle Monáe er det komplett umulig å ikke bevege seg når hitlåtene «Cold War» og «Tightrope» kommer, og selv om en fortolkning av The Jacksons 5s «I Want you Back» nok kan oppfattes som skamløst publikumsfrieri, er det utrolig kaldt å ikke la seg rive med av den kollektive allsangen, dansingen og jubelropene når Janelles crew står på som verst. Faktisk er det vanskelig å se for seg at noen kan gjøre den rendyrkete soul-musikken bedre på scene enn den lille artisten og hennes band i 2011, og få hvis noen, kan benekte henne tittelen som en av kveldens aller beste konserter.