Intervju: Lukestar

by:Larm 2011: Like før Lukestars første konsert siden 2009 tok vi en prat med vokalisten og gitaristen i bandet. Han prater ikke med hester, Jesus eller Gud for å få inspirasjon.

Foto: Jørgen Gomnæs

Vegg i vegg med Sentrum Scene sitter Truls Heggero klar for sitt tredje intervju på rad. Uklanderlig påkledd i rosa skjorte og sort vest, virker han rolig og spent før by:Larm-konserten.

Hvordan tror du konserten i kveld vil bli?

- Nei, jeg tror ingen ting. Jeg håper. Jeg håper på mye folk og at de blir fornøde med de nye låtene. For første gang er jeg faktisk litt nervøs. Jeg har er stor klump her i magen. Vi har jo både nytt låtmateriale og nye bandmedlemmer, så det kommer til å bli spennende på scenen i kveld.

Hvordan vil du beskrive det nye albumet deres, Taiga?

- Det nye album er mer dynamisk enn det forrige. Spennet mellom høydepunktene og de roligste delene er mye større. Jeg føler vi har et helstøpt album, men å beskrive hva som er selve ideen bak musikken, blir som om David Lynch skulle beskrive det konkrete innholdet i hans filmer.

Jeg kan si det slik at det er mye estetisk intuisjon i den kreative prosessen.


På hvilken måte har dere fornyet dere med den nye plata?

- En del av det å lage en ny plate, er at vi rett og slett hører på ny musikk. Vi ser små nyanser vi ønsker å ta med i vårt lydbilde og prøver å lage noe ut av det. For eksempel hadde vi på forrige album, Lake Toba, veldig boomy trommer, mens vi denne gangen ville ha mer dumpe 70-talls trommer. Dessuten har vi to nye medlemmer i bandet som har tilført mye i musikken.

Hvordan blir tekstene og musikken deres til?

- Jeg må dypt inn i meg selv, og der dukker det av og til opp tanker og følelser det kan komme god, ny musikk ut av. Noen kanskje ville kalt meditasjon. De tankene og ordene som dukker opp, tar jeg vare på. Noen ganger skjer det at jeg går rundt i Oslo eller andre steder og de samme ordene dukker opp foran meg på en annen måte. På skilt eller noe slikt. Det er ikke akkurat skrevet i snøen, men jeg ser på det nesten som et tegn.

Tekster kan også oppstå når jeg bare sitter og klimprer på gitaren. Da prøver jeg å lage melodilinjer, og det hender ofte at jeg nærmest ubevisst ender opp med å synge helt uventede tekstlinjer.
Det er også mye enklere å lage sanger og spesielt tekster dersom man har et tema å skrive om. Slik føler jeg at jeg klarer å synge om ”jordiske” problemer samtidig som jeg synger om universet (på Lake Toba) og barskogbeltet som omkranser jordas nordlige halvkule (Taiga).


Så du kan bare sette deg ned, gå dypt inn i deg selv, og så dukker det opp en ny sang?

- Nei, jeg må komme inn i en helt spesiell stemning for å klare å lage noe nytt som jeg er fornøyd med. Det er ikke mulig å kontrollere når jeg kommer inn i skrivestemningen igjen. Jeg må være veldig årvåken for det er mye enklere å merke når en slik periode er over enn når den starter.

Hva som skjer i en slik periode er vanskelig å forklare, men jeg må inn i meg selv og ut i naturen å komme inn i en slags ånd hvor det er mulig for meg å lage ny musikk som jeg er fornøyd med.


Er det en religiøs opplevelse?

- Selv om jeg sier ånd, er det ikke snakk om at jeg prater med hester, Jesus eller Gud for å få kontakt med engler og for å finne den musikken Lukestar spiller. Inspirasjonen min er på en måte konkret, men åndelig abstrakt. Men som sagt, det er veldig vanskelig å forklare.

Når musikken bygger så mye på din intuisjon, er du ikke redd for å gjenta deg selv?

- Nei, og dessuten har alle de andre i bandet mye å si for hvordan det endelige albumet blir hørendes ut. Vi har virkelig fornyet oss med Taiga. Jeg er kjempefornøyd med plata. Det er ikke mange band som er innom pop-sjangeren som har så mange dedikerte fans. Der er vi sykt heldige, og jeg tror de som elsker Lukestar også vil elske Taiga.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Television - Marquee Moon

(Elektra / Rhino)

Midt i punkalderen kom det frå New York ei plate som låt ganske så annleis. Så underfundig, så energisk og så visjonær at den aldri kan bli gløymt.

Flere:

The Chemical Brothers - Push the Button
The Machines - Stereotypes