Ulver, Parkteatret 01.02.10

At Ulver plutselig bestemte seg for å bli et liveband er kanskje en av de beste idéene i norsk musikk noensinne.

Foto: Christian Roth Christensen

De fungerte egentlig greit som teasers de konsertene Ulver gjorde på festivalene i fjor sommer. Fine konserter, for all del, men det var et annet show vi kom for å se på Parkteatret. De vidt forskjellige utgangspunktene sier vel sitt uansett. Så slapp man jo også katastrofale strømbrudd som under konserten deres på Pstereo i Trondheim.

For det første var det et virkelig episk show denne gangen, både musikalsk og visuelt. På lerretet bak bandet ble det alt fra makaber fylling av massegraver til nakne damer i fjærdans og klaustrofobiske nærbilder - med andre ord et særdeles effektivt bakteppe for den dramatiske lyden som sveiper innom ting som psykotiske sirkusjams og feite jazzaktige elektroniske nummer.

Haha. Ubehagelig.

Vokalist Kristoffer Rygg ser på lerretet og på at enda et lik blir lempet i graven. Og ja, det visuelle var kanskje på grensen til det ubehagelige iblant. Nesten på en sånn måte at man kunne vært unnskyldt for å synes at det var med sjokkeffekt i baktankene. Men krysningspunktet som Ulver befinner seg i musikalsk åpner for mye som svært få andre kan tillate seg, og fungerte optimalt på Parkteatret.

Det kommer et ønske fra salen – Ulverytternes Kamp fra debutalbumet Vargnatt, fra gamle dager da Ulver var et svartmetallband.

Nineteen-ninety-three, yeah? Det er for tidlig det vet du.

Rygg lurer frem et smil mens han sier det. Og de som kom for å høre svartmetall-utgaven av Ulver hadde noe annet i vente. Fokuset for Ulver i 2010 er på de elektroniske og cinematiske delene av diskografien. Naturlig nok for så vidt, siden det er slik man kjenner Ulver på de siste utgivelsene. Og plater som Perdition City, Blood Innside og ikke minst den foreløpig siste, Shadows Of The Sun, er alle store utgivelser.

Det er mesterlige verker som Hallways Of Always, Porn Piece Or The Scars Of Cold Kisses eller EOS. Og det er unektelig popmusikk det man får her, det er bare veldig, veldig mørkt. Det hviler en estetikk over det hele som er svøpt både i metall og klassisk, og et usedvanlig skarpt øye for detaljer, som er gjør Ulver til noe helt unikt.

At konsertopplevelsen har blitt som den har blitt er kanskje ingen stor overraskelse sånn sett, alt det makabre man er vitne til på lerretet bak bandet og mørket som omslutter de fleste mesteparten av tiden. Når de avslutter og bildet av en ung gutt som stirrer håpefullt, eller fortapt, på oss dukker opp på lerretet så har kanskje konserten nådd sitt ultimate gufne punkt. Man blir fristet til å tolke mye inn i det, sikkert alt for mye.

Tusen takk. Det blir ikke noe ekstranummer ... Det blir ikke det altså.

Rygg ler litt før han takker nok en gang, og hele besetningen på syv mann kommer ut og bukker. Og noe ekstranummer ble det ikke heller. Men opplevelsen var komplett allerede. En konsert med Ulver har blitt så mye mer enn en konsert – det er en totalopplevelse og en historiefortelling som setter spor.

Dette er egentlig så storslått at jeg kunne tenkt meg å se det i mer storslåtte omgivelser.

Neste skritt? Ulver i Operaen? Ja takk.


comments powered by Disqus

 



rubyscube
2010-02-04

Fantastiske saker! Akkurat det vi trenger nå om dagen. Bort med politisk korrekte lyserosa pop-prinsesser og dustecatchy indie-rock totalt blottet for substans.

Gi oss virkeligheten, hvor beinhard og grotsesk den enn er!

Ulver siktet høyt og traff så det sang!

2010-02-04fabelaktig

Fabelaktig omtale av en konsert som helt sikkert var helt fantastisk. Skulle så veldig ønske jeg kunne vært der.

Carl Kristian Johansen
2010-02-05Ballade.no om Ulver-gigen

http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2010020211185418613412

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo