Oslo Jazzfestival: Opsvik/Jennings

Det er ikke morsomt å bli skuffet når man har høye forventninger; særlig ikke når de fleste andre synes å være uenig med deg. Konserten med Opsvik/Jennings på Blå var en slik opplevelse for grooves anmelder.

Lovordene strømmer over om eksil-nordmannen Eivind Opsviks suksesshistorie i New York. Etter å ha etablert seg på klubbscenen i storbyen har han også etter hvert utgitt en rekke skiver som har fått strålende kritikk over hele verden. Jeg var derfor ganske interessert i å se hva dette handlet om da Opsvik hadde med seg den amerikanske gitaristen Aaron Jennings til Blå.

De to bebrillede jazztalentene inntok scenen med trommer og gitar; men i løpet av settet var de innom lek med laptop, kontrabass, lap steel gitarer og sang. Det bør ikke herske noen tvil om at disse karene er blant de flinkere i klassen. Likevel klarte jeg ikke å bli verken inspirert eller dansende i løpet av settet deres – hjerterøttene mine ble aldri satt i brann av duoen.

Opsvik la opp et overraskende monotont trommekomp for Jennings gitarisering. Det hørtes skakt og nølende ut; jeg fikk ikke noe følelse for hvor de ville med låta. Det bedret seg etter hvert som settet fant sin form.

Men Opsviks basspill var en i eliteklasse; og det var han som for undertegnede var den sterkeste i duoen denne kvelden. Han trakk frem flere gode detaljer gjennom bass og lap steel-gitaren. Dog føltes settets helhet amputert av en manglende rød tråd. Jeg fikk ingen særlig tro på deres samspill – jeg fikk rett og slett ingen følelse av at de var velkjente makkere. Det kan likevel skyldes at man her hjemme etter hvert har blitt særdeles bortskjemt etter å ha sett sterke improvisasjonssett med ad hoc-konstellasjoner under blant annet All Ears eller Kongsbergjazzen.

De avsluttet med sporet Commuter Anthem, og fikk hjelp av trompetisten Russ Johnson. De avsluttet som de startet – Opsvik tok igjen over trommesettet. Låta var lavmælt og overraskende anonym. De skranglet med sablene utover i sporet, uten at jeg følte det hjalp i det hele tatt.

Kanskje jeg hadde for høye forhåpninger til konserten – dette var rett og slett langt kjedeligere enn jeg hadde forventet meg. Det kan også være mitt humør denne dagen; duoen fikk nemlig taktfast trampeklapp av et begeistret publikum.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo