Konsert: Terry Lee Hale

8/4-03, Mono

Det var ikke mange som var til stede for å høre den middelaldrende gitaristen og sangeren Terry Lee Hale denne tirsdagen. Etter raskt overblikk kom jeg til at det må ha vært omtrent 40 stykker som lyttet, inkludert barpersonale og plateselskaprepresentanter. Amerikaneren, som er bosatt i Frankrike, turnerer stort sett i Europa. Likevel måtte han beklage at han ikke tok seg tid til Skandinavia ofte nok. Selv må jeg innrømme at jeg ikke har vært flink nok til å huske på Terry Lee Hale de siste årene. Jeg har faktisk kun kjennskap til hans to første album, fra midten av nittitallet. Disse inneholder såpass solide doser amerikansk landeveisrock at fristelsen var for stor til at jeg kunne holde meg unna når han besøkte Oslo.

Hale reiser rundt med gitar og skinnjakke for å spille på mindre og intime steder. Han var i tilsynelatende godt humør da konserten startet. Så lenge det varte… Allerede under introen røyk første streng. Noe som medførte strengeskiftet før noen hadde blitt varme i trøya (hva med å ha en ekstra gitar?). Noen minutter senere glemte han teksten og måtte avbryte. Når han så kom i gang var framføringene lett haltende og han måtte unnskylde seg med at hjernen hans var et annet sted og at han ble lettere distrahert enn normalt. Selv om låtene er fine ble dette noe forstyrrende. Publikum var nok likevel ikke så oppgitte over Hale som han var over seg selv. Da heller ikke tequilla funket som medisin måtte han be om ti minutters pause for å hente seg inn. Heldigvis var det kun noen få som gikk.

Etter pausen klinte han til med to låter fra det meget gode albumet Frontier Model. Først Useless, som endte i en ny røket streng (ekstra gitar !?!), og så den fantastiske Ride Hard. Her gikk enda en streng til helvete (EKSTRA GITAR!!!, kanskje flere). Dette ga konserten et oppdelt preg hvor det var litt vanskelig komme i stemning. Heldigvis klinte Terry Lee Hale til de siste 40 minuttene med den stødigste delen av konserten. Nerver, irritasjon, dårlig form eller hva som plaget ham forsvant overraskende fort. Han virket da også mer avslappet. Plutselig satt det meste som det skulle, uten flere avbrekk. Det var dette man hadde kommet for og den problematiske starten var nesten glemt.

Det ble spilt en del nytt materiale, blant annet ballader og en sang for barn. Noe av dette vil nok bli å finne på det neste albumet, som nå er i planleggingsfasen. Det tyngre og mørkere låtene fungerer kanskje aller best. Når han drar til for alvor får han kraftig lyd ut av sin slitte, akustiske gitar. Låtene er ofte små historier det er verdt å følge med på. Størsteparten av publikummet fulgte nøye med de nesten to timene det varte til sammen. Alt i alt virket folk fornøyde og applausen ble høyere og høyere mellom sangene. En litt rusten kveld var forvandlet til en koselig og varm tirsdagskonsert.

Når han var ferdig virket hovedpersonen relativt glad, selv om han sikkert lurte på hva faen som gikk galt da han først nådde hotellrommet. For fans som ikke kom seg på konserten lovte han å komme tilbake til helga (etter å ha spilt i Trondheim og Bergen) for å gå på byen. Du treffer ham kanskje på Mono. Se etter en trivelig og jovial fyr med grå lugg og svart skinnjakke.



comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo