Danko Jones, Rockefeller 7.mars

Lørdag kveld var canadierne tilbake i Oslo med beinhard rock og sterke oppfordringer til seksuelt samkvem.

Rockefeller kommer høyt opp på listen over de kuleste konsertlokalene rundt omkring i Europa. Og denne kveld var det en fryd å stå i bunnen av det som en gang var et svømmebasseng. Flere ganger var jeg faktisk redd for at gulvet skulle svikte og at jeg skulle ende opp på John Dee.

For den canadiske trioen med hovedpersonen Danko Jones i spissen var i godform, og spilte hardt, svett og høyt. Veldig høyt. Never Too Loud er også tittelen på siste platen. Og med nettopp denne i bagasjen hadde bandet akkurat tilbakelagt en Europaturné med selveste Lemmy og Motörhead. Dette er rock’n’roll!

Danko Jones er nesten kvalmende sleezy og autoritær. En kan begynne å lure på om han egentlig har et litt lite velutviklet vokabular. Jeg har så vidt jeg kan huske aldri hørt ordet ”fuck” så mange ganger i et konsertlokale, men gøy var det. Den frekke og til tider svært vulgære canadieren har en selvtillit han kunne blitt buret inne for i jantelovens Norge.

Derfor er en ting klart, og det er at hvis man velger å gå på konsert med Danko Jones så må man belage seg på at det blir mye snakking fra vokalisten sin side. Mye snakking om damer, sex og rock ’n’ roll. Og allerede etter tredje låten satte han i gang storshowet og slengte ut de første bevisene på en urokkelig selvtillit. Dette er årets show. Dette er terningkast seks- skrek han til et ellevilt, applauderende publikum. At det er mars og tidlig på året hadde ingenting med saken å gjøre. Danko hadde bestemt seg.

Danko kan muligens ha et ”dårlig” vokabular, men han vet hvordan han skal bruke det. Han viste seg som en retorikkens mester, og i tillegg holdt et rockeshow som slo beina under meg og nesten kastet publikum en etasje ned. Han evnet også på en eller annen måte å promotere seg selv som en aspirerende stand up komiker med sans for paringslek og andre obskøniteter. Det var såpass krast det som kom ut av Danko sin galopperende munn at man ikke skulle være særlig fisefin før man begynte å rynke på nesen. I over et minutt presterte han å omtale oralsex i det vide og det brede, og Rockefeller ble mer og mer entusiastisk ettersom det ble klarere og klarere hvilken låt han introduserte; nemlig Lovercall.

Men det er akkurat disse obskønitetene og den enorme trangen til å snakke så mye som gjør at Danko Jones må oppleves live. Danko virket faktisk som en meget sympatisk fyr der han stod og lirte av seg glose etter glose. Hvordan han fikk det til vet jeg ikke, men det virket veldig ærlig og ekte.

Danko Jones har mange godlåter på lager, og når en vet at disse fungerer bedre live enn på plate så skal det ikke mye til for å la seg rive med når guttene på scenen setter i gang.

Trommene slo hardt, bassen vibrerte i veggene og Danko brisket seg med tungen ute (ja, Gene Simmons, The Mango Kid er en reell tungeutfordrer). Etter hvert som konserten skred frem ble publikum mer og mer entusiastiske, ølglass fløy vegg i mellom, folk hoppet og hylte, og pit’en var på kokepunktet.

Danko Jones gjorde rock på Danko Jones måten. Den tunge bluesrocken med elementer fra metall og punk, ispedd referanser fra 70-tallets hardrock lå i bunn for en konsert som slo og sparket deg hardt i magen. Og da showet ble rundet av med tittelsporet fra Sleep Is The Enemy, så hadde vel de fleste fått med seg at kvelden var for ung og lovende til å unngå nachspiel og det som verre var.

Bildet er hentet fra Wikimedia Commons



comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo