Woven Hand, Rockefeller 1. mai

Woven Hand serverte fredag en dyster og religiøs åpenbaring som ville ha gjort selv den mest innbitte ateist gudfryktig.

Alle bilder: Ole-Tommy Pedersen

Presis klokken tjuetre denne solskinnskvelden startet David Eugene Edwards en mørk og suggerende tur gjennom et krattet og åndelig terreng. En tur som burde få majoriteten av publikum til å vurdere å oppføre seg fint fremover.

The Little Hands Of Asphalt

Til å varme opp publikum hadde Woven Hand fått en av de mest fremtredende personene fra Oslos undergrunnsmiljø; Sjur Lyseid og hans The Little Hands of Asphalt. Og det var det aldeles ingenting å utsette på. Det var faktisk rimelig trangt foran scenen allerede under oppvarmingen, noe som viser at Lyseid har gjort et godt inntrykk på Oslos befolkning med debutskiva Leap Years (2009).

Lyseid og hans sjumannsstore orkester leverte varene, selv om det kanskje kunne etterlyses litt mer liv i hans medmusikanter som for det meste stod rett opp og ned. Selv prøvde han i hvert fall å rikke litt løs der han stod i en melankolsk shoegaze-positur. Flott var det uten tvil, og publikum kunne så saktens trenge noen til å kose seg litt med før rabalderet slo seg løs med Woven Hands messing og halleluja-rop.


Woven Hand

Med pannebånd likt det Axl Rose bar i sin storhetstid, og cowboyboots spisse som nåler satt David Eugene Edwards seg på sin sedvanlige krakk, tok tak rundt gitaren og sparket i gang det som skulle bli halvannen time med et manisk og messende bekjentskap med de mørkere sider av livet.

Under konserten virket det faktisk som at Edwards var i kontakt med gud. Flere ganger spurte jeg meg selv om han talte i tunger, for det så ut til å være en sprøyte gal mann som satt der på krakken. Beina hans dirret i en frenetisk takt, han spyttet og skreik, snurret fra side til side og sklei nesten av krakken med beina i spagatpositur fra hverandre. Det var med andre ord liten tvil om hvem som eide scenen, og hans to medsammensvorne fremstod som mumier ved siden av.

Woven Hand bestod denne kvelden av en bassist, en trommis og Edwards på gitar og vokal. Disse tre, med Edwards i front, kastet en bølge av massiv, velbalansert musikalsk finesse ut over publikum. Det snakkes mye om dette med å kapre live-energien og overføre den til diverse avspillbare medier, men denne energien lever sitt eget liv på Woven Hand-konserter. En Woven Hand-konsert er nemlig hakket mer livlig og suggerende enn plateversjonen, for å si det mildt.

Lydmessig fremstod dette også som en av de mer vellykkede kvelden jeg har vært ute for på en stund. Edwards sang som alltid med en innlevelse som var særdeles overbevisende, og kompet rundt satt som støpt. Bemerkelsesverdig var det at tre instrumenter kan stå for såpass fyldig og detaljert lyd, og til tider var også Edwards kledelig alene på scenen. At det ble brukt tekniske hjelpemidler for å backe han opp, er vel ikke til å skyve under en stol. Men hva gjør vel det når resultatet til slutt fremstod som så imponerende at man tok seg selv i å glise i det man vendte nesen hjemover.

Om ikke det finnes noen gud der ute et sted, så var det i hvert fall en tilstede på mystisk vis på scenen på Rockefeller fredag kveld. Woven Hand beviste at de er uten sidestykke innen sin sjanger, og med tanke på John Dee hvor jeg sist så dem live, så kom bandet så absolutt mer til sin rett i etasjen over.

Det er i hvert fall liten tvil om hvem jeg vil holde i hånden den dagen ragnarok kaster seg over menneskeheten.


comments powered by Disqus

 



Trond
2009-05-06Setlist?

Ser at det ikke er nevnt en eneste låt.. Var på konserten dagen før på Bergenfest. Da spilte de bl.a Heart and Soul (joy division) som er den siste sangen 16 hp spilte sammen live. Ellers setliste som forventet.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo